onsdag 8. april 2015

Hvem er jeg?

Jeg er Ida, og kunne sagt flere ting om hvem jeg er. Det jeg har lyst til å skrive litt om i dag er hvem jeg er som lovsanger. Eller heller; finner jeg min verdi i det at jeg leder lovsang? I det at jeg kanskje får høre av og til at jeg er flink? I det at jeg får stå på en scene? I det at jeg helt siden jeg var ganske ung har vært i roller der jeg har vært relativt synlig?

Tidvis kan jeg gjøre det, jeg kan tillate tankene som sier at jeg er mislykket hvis ikke jeg leder lovsang. Men i det store og hele har jeg nå kommet dit at jeg vet at verdien min ikke ligger i det jeg gjør som lovsangsleder. Johannes er ikke glad i meg fordi jeg synger, han er glad i meg for den jeg er. Vennene mine er ikke venn med meg fordi jeg leder lovsang, men fordi jeg er meg. Vi får kanskje gode venner gjennom tjenesten vi står i, fordi vi treffer mennesker vi har mye til felles med. Men scenen er ikke grunnlaget for vennskapet. Familien min er glad i meg fordi jeg er meg, ikke fordi jeg synger. 

Dette tror jeg er noe som er viktig, og jeg tror også at det er noe man må minnes på jevnlig. Om du er 5, 13, 27, 56 eller 79 år. Verdien din ligger ikke i det at du synger eller spiller, og det er viktig at du ikke gjør det fordi det gjør deg synlig. "Det vet jeg da" - tenker du kanskje nå. Det vet jeg også, men jeg trenger likevel å bli minnet på det. Jeg skal ikke stille meg opp på en scene fordi jeg ønsker bekreftelser på hvor fint jeg synger. Selvfølgelig er det både bra og viktig å bli oppmuntret i det man står i, er ikke det jeg mener. Men dersom bakgrunnen for at vi gjør det er ønsket om å bli sett trenger vi noen påminnelser. 

Man kan komme ganske langt, og gjøre mye forskjellig, men dersom ikke identiteten din er rotfestet i at du er elsket for den du er, og ikke det du gjør, så vil du fortsatt jage etter den bekreftelsen selv når du står foran tusenvis av mennesker. Det i seg selv er ikke nok.
Da jeg gikk på Hillsong sto jeg ukentlig på scenen foran flere tusen, og jeg var også med konferanser der det var opptil 30 000 i salen. Selvfølgelig er det veldig stas å være med på, men jeg kan da også si av erfaring at det er ikke noe som i lengden gir meg en følelse av verdi, en følelse av at jeg får til noe.

Min identitet må være i at jeg er elsket for den jeg er. Ikke at jeg er elsket fordi at jeg synger, eller fordi at jeg fikser masse lovsangsting. Jeg må vite at Gud har planer for mitt liv, men mest av alt ønsker han at jeg skal være sammen med han. Det samme gjelder deg. Jeg tror også at Gud da vil bli enda synligere i det vi gjør, fordi vi ikke har scenen som et sted der vi søker bekreftelse, og vi gir Gud større plass.

Mine påminnelser i dag er dette:


Du er elsket, Jesus gav livet sitt for deg, 
lenge før du begynte å synge eller spille..

Du skal frimodig stå på i tjenesten din og vite at 
Gud har salvet deg, 
men du må ikke gjøre det for å være god nok..

Scenen er bare midlertidig..


Ingen kommentarer: