søndag 22. mars 2015

GLEDE!

Jeg elsker inderlig lovsang. Inderlig lovsang der det bygges opp til å bli mektig musikalsk og jeg kan øse ut hjertet mitt. Elsker det.

Men så er det en annen ting jeg liker veldig godt også, jeg bare glemmer det litt. Og kanskje vi ikke har så mange sanger som er av den typen.. Hvilken type? Den lette, gledesfylte lovsangen. Lovsangen som gjør at jeg må smile, og blir glad av å synge. Jeg innrømmer at jeg noen ganger ikke har sett på den type lovsang som "like bra" - nettopp fordi den ikke blir like inderlig. Men trenger det å være så inderlig hele tiden?

I Nehemja 8:10 leser vi om at "gleden i Herren er vår styrke". I den inderlige lovsangen øser vi ut hjertene våre, og kan kanskje øse ut for Gud de tingene i livet vi trenger at han griper inn i, det vi synes er utfordrende. Og det er absolutt bra. Men noen ganger tror jeg vi trenger den lovsangen som gjør oss glad. Hvorfor? Gleden i Herren er vår styrke. Vi gleder oss i Gud, og blir rett og slett litt lettere til sinns. Omstendighetene blir blendet av gleden i Gud. 

En sang jeg har hørt på om og om og om igjen de siste ukene er en som heter "Jag vet vad jag har" av ei svensk dame som heter Ida Møller. Anbefaler deg å søke den opp! Jeg setter den på i bilen, når jeg trener, og blir orntli glad av den! Når jeg blir litt motløs og frustrert setter jeg den på, og blir glad. Jeg kunne fort i de settingene satt på en inderlig lovsang, fordi det er det jeg ofte har gjort, og kanskje da felt noen tårer samtidig. Men jeg har opplevd veldig stor styrke i det å heller sette på den sangen, og la "gleden i Herren bli min styrke". La gleden i Herren, og hva jeg har i han bli større enn omstendighetene.

Ha en fiiiin søndag - 
og kos deg med "Jag vet vad jag har" :)


mandag 9. mars 2015

De uforglemmelige øyeblikkene

Vi er veldig heldige, og har ei datter som flere ganger i løpet av dagen er smørblid. Spesielt på morran når vi løfter henne opp fra vugga og hun får ligge mellom oss i senga. Hun gliser fra øre til øre, prøver å formulerer noen lyder og ler faktisk litt også. Noen ganger kan hun stirre lenge på meg, og plutselig kommer det et skikkelig glis. Noen av de øyeblikkene brenner seg fast i hjertet mitt, og de er kun lagret der. 

Det er nemlig ikke et kamera tilstede som fanger gleden i øynene hennes. Noen ganger prøver jeg å snike frem telefonen for å ta bilde av det. Jeg får kanskje et bilde av at hun smiler, som jeg kanskje kan dele på instagram for å vise andre. Og ja, det ville gi meg en god del likes. Men det brenner seg ikke fast i hjertet mitt på samme måte.

Jeg vet ikke hva hun tenker de gangene hun ser på meg sånn, men jeg føler meg verdsatt. Selv om ikke hun skjønner det selv fomidler hun en form for kjærlighet som jeg virkelig setter pris på. Men den kjærligheten hun formidler når ikke like godt inn til meg de gangene jeg er mer opptatt av å prøve å fange det med telefonen min enn å ta imot. 

Jeg tror Gud veldig ofte vil prøve å formidle noe til oss på den måten, men så er vi for opptatt med å få tatt et bilde av det sånn at vi kan legge det ut på instagram og vise andre hvor vi er eller hva vi er med på. Been there, done that - og kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Så jeg snakker like mye til meg selv her. Men jeg tror vi ofte går glipp av de øyeblikkene med Gud som brenner seg fast i hjertet vårt, fordi vi skal ta et bilde.

Så er faktum den at vi kan miste telefonen vår der bildene var lagra på vei hjem (eller miste den i do rett før man skal på for å lede lovsang..ja, jeg gjorde det en gang for noen år siden..) Og da er kanskje bildene borte for alltid? De øyeblikkene som er lagret i hjertet ditt forsvinner ikke, de blir der. 

La oss bli mer opptatt av å lagre ting i hjertet enn på telefonen. La Gud få tale til deg og fortelle deg at han elsker deg uten at du må fange det med telefonen. Det vil fylle hjertet ditt med Guds kjærighet, og hans løfter til deg. Og livet utgår fra hjertet ditt, ikke fra galleriet på telefonen din.


"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer,
for livet utgår fra det"
Ords 4:23




onsdag 4. mars 2015

Ta de til fange

Noen ganger i livet er man litt ekstra sårbar. Jeg tror de fleste som nettopp har blitt mamma kan skrive under på at da blir man litt sårbar. Lite søvn, masse hormoner, masse følelser.. Det er også noen ganger i livet djevelen er litt ekstra aktiv på å prøve å sette oss ut av spill, og det er blant annet de gangene vi tar steget inn i noe nytt som Gud har leda en til. Der har dere meg nå; nybakt mamma og nyansatt lovsangsleder.

Du vil ikke tro hvor mange tanker som dukker opp, som vil prøve å sette meg ut av spill. Tanker om hvordan jeg fungerer i den nye oppgaven, og tanker rundt meg som person og lovsanger. Noen nye tanker, og noen tanker jeg har måttet kjempe mot 1000 ganger før.

Legg merke til at jeg sier tanker. For saken er den; det er ingen som har sagt til meg "du gjør ikke en god nok jobb" - det er en tanke som dukker opp fra ingensteder. Det er ingen som har sagt til meg "du synger egentlig ikke så veldig fint" - det er en tanke som dukker opp. Og hvor kommer de tankene fra? Ikke fra Gud hvertfall. 


"..og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus"
2. Kor 10:5

De tankene kan vi ta til fange, vi trenger ikke godta at de skal få rote rundt i hodet vårt, og ta fokus bort fra det vi egentlig skal gjøre. For det er det de gjør. De får kanskje ikke noen store konsekvenser med en gang, men de roter rundt og tar fokus bort fra Gud. Kanskje vi ikke alltid vet hvordan vi skal ta de til fange. En sikker vinner for å få stoppe de er å tilbe Gud. Det er ikke alltid jeg skjønner at det er det jeg må gjøre før jeg har rukket å bli usikker, og kanskje felt en god dose tårer. Men jeg ønsker å bli flinkere på det. Lovsynge Gud og takke han for hans planer, hans løfter, hans godhet, hans nåde, hans styrke. Det er nettopp de tingene djevelen ikke vil vi skal ha fokus på, for de tingene gjør oss sterkere og gjør at vi lar Gud bruke oss til det han hadde tenkt.

Vet ikke om du kjenner deg igjen i det jeg skriver, men håper det kan være til oppmuntring. At det kan oppmuntre deg til ikke å gi de tankene som prøver å stoppe deg mulighet til å rote rundt, men at du heller skal velge å tilbe Gud. Velge å si "takk Gud at du har kalt meg" igjen og igjen og igjen. La det føre til at du får enda mer fokus på Gud, i stede for mindre.