onsdag 11. februar 2015

En selvfølge..?

For noen uker siden hørt jeg en tale der dette spørsmålet ble stilt "Er det en selvfølge at vi forlater de 99 for å redde den ene..?" Det fikk meg til å tenke. 

Så stiller jeg spørsmålet videre.. Er det en selvfølge at vi gjør det vi føler oss ledet til i lovsang for å åpne for at Gud skal møte den ene, selv om de 99 andre kanskje rynker litt på nesa av det? Ei jeg kjenner gjorde noe veldig kult en gang. Under en lovsangsstund følte hun tydelig Gud sa hun skulle synge "Fly on the wings of love.." Hadde du gjort det? Det gjorde hun. Og det hun ikke visste var at det sto en i salen som trengte å høre akkurat det for å få en bekreftelse på at Gud var tilstede. 

Jeg innrømmer gjerne at jeg er veldig usikker på om jeg hadde hatt guts til å gjøre det. Hva ville alle de andre tenke om meg? De 99 som sto der og var trygge.

Jeg tror vi trenger å bli flinkere på å våge å redde den ene, om det handler om å synge noe spontant, eller om det handler om å ikke dra møtet ut i all evighet. Dersom en av de 99 skulle komme med en kommentar (jeg kan nok noen ganger havne i den båten selv..) så tenker jeg at vi må huske hva det handler om. Det handler om at vi skal få med oss mennesker til himmelen, ikke at vi skal bli tilfredsstilt og ha mange gode følelsesmessige opplevelser. Lovsang handler ikke om oss, men om Gud og hans ønsker og planer.

Ha en fortsatt god uke :)


Ingen kommentarer: