onsdag 1. oktober 2014

Stole på Guds kontroll

Jeg har delt litt den siste tiden ift det å ta hensyn når man er sliten. Da tenker jeg ikke sliten fysisk, men når man er sliten psykisk. Når det er litt for mye som surrer og går inni hodet, og alt blir for mye til slutt, og man klarer ikke å koble ut.

Jeg har nemlig hatt det litt sånn i det siste, rett og slett fordi det er veldig mye som skjer for vår del fremover. Det ligger ei lita jente og sparker og spreller inni magen min, som vi gleder oss veldig til å treffe i januar. Men det å skulle bli foreldre fører også med seg en del tanker, og det er en del ting som skal forberdes, fikses, ordnes og kjøpes. Samtidig skal vi flytte hjem der jeg kommer fra, og det krever også en del tenking og avgjørelser. Ting som må lande, hus som må kjøpes, planlegging som må gjøres.

Midt i alt dette kan det fort bli for mye. Jeg måtte selv ta en opprydning og få noen ting ut av verden, det ansvaret måtte jeg ta. Men det viktigste jeg gjør midt i alt dette, som jeg vil snakke litt om i dag..

..er å bestemme meg for å stole på Gud.

Vi har ikke kjøpt hus enda. Vi har ikke alt vi trenger til babyen enda. Det er ikke sånn at vi sitter på rompa og venter på at alt skal falle ned i fanget på oss, vi gjør absolutt en innsats. Men det er heller ikke sånn at vi nødvendigvis alltid ser løsningen på alt skal jeg si deg. Gud har vist meg og oss gang på gang at han har kontroll, det er bare så lett å la følelsene ta overhånd. For selv om jeg kan vite med hjertet mitt at Gud har sagt han vet hva vi trenger, at vi skal stole på han, at alt kommer til å ordne seg. Selv om han flere ganger om dagen kan minne meg på det når jeg roter meg bort i fortvilelse. Selv om han helt ut av det blå øser over oss av velsignelser gjennom andre mennesker. Så er det ikke alltid det føles som alt kommer til å ordne seg.

Jeg har måttet lœre dette før, men nå lœrer jeg det igjen. Jeg lœrer meg å bestemme meg for å stole på Gud på tross av hva følelsene sier. Stole på den stemmen som jeg kjenner så inderlig godt, den stemmen som snakker til meg på en måte ingen andre kan, og får meg til å forstå at Han har kontroll, når følelsene tar overhånd. Jeg må si Guds løfter høyt selv, fordi det å tale ordene skaper en enda større tro i meg. Jeg sier ikke at det er lett å skyve følelsene til side, men jeg prøver, og jeg bestemmer meg igjen og igjen..og igjen.

Jeg elsker lovsang. Jeg elsker å stå foran Gud og synge sanger til Han. Lovsang er et nydelig uttrykk for tilbedelse, men det er så mye mer enn fine sanger som synges sammen med andre til musikk som går opp og ned i dynamikk. Tilbedelse er å œre Gud med livet mitt, med valgene mine, i hverdagen min. Ved å si til Gud at vi stoler på Han, på Hans løfter, så œrer vi Han. Gjør det. La hverdagen din, der du møter på alt mulig som kan sette følelser og tanker i sving, få vœre et sted der du lever det du synger. La livet ditt synge, om du synger med glede eller tårer. La livet ditt synge til Gud ved at du velger å stole på han, og ikke din egen forstand. Det er min oppfordring til deg, midt i kampen mot følelsene.

"Stol på Herren av hele ditt hjerte,
støtt deg ikke til din egen innsikt"
Ordsp 3:5





3 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for alt du deler her på bloggen! Det er alltid så oppmuntrende lesning :)

-Rebecca

Ingar sa...

Dette innlegget ble til stor hjelp for meg i forrige uke. Tusen takk!

A worshipping heart sa...

Så hyggelig å høre Rebecca! Ønsker deg en god uke videre :) Klem, Ida

Ingar: Selv takk! Svar på mail kommer :)