onsdag 29. oktober 2014

Utøs

Alene i håp til Gud, 
vœr stille, min sjel,
for fra Ham kommer mitt håp.
Han alene er min klippe og min frelse,
Han er min borg: jeg skal ikke rokkes.
I Gud er min frelse og min œre.
Min sterke klippe og min tilflukt er i Gud.
Stol på Herren til enhver tid dere folk! 
Utøs deres hjerter for Ham!
Gud er vår tilflukt.
Sela.
Salme 62:6-9

I dag har jeg lyst til å helt enkelt oppmuntre deg til å stole på Gud. Stole på Gud der du ikke selv har helt kontroll, så kan jeg love deg at Han har det. Hvordan kan jeg love det? Han har sagt det, og Hans ord står fast. Jeg er fullt klar over at det ikke er lett, men det er så mye bedre for oss å gjøre det likevel. Velge å stole på Ham i stede for å bli stressa i en situasjon der vi kanskje ikke har mulighet til å få helt kontroll uansett :)

Det neste jeg vil oppmuntre deg til er å ikke legge lokk på deg selv fremfor Gud. Utøs hjertet ditt! Tøm hjertet ditt over Gud - han tar i mot alt. Om det er tårer eller glede - han tar imot alt.  Og du kan si ting som det er, han blir ikke overraska. Er det noen man kan våge å vœre œrlige overfor er det Gud, han kjenner hjertet ditt uansett.

Og.. Syng. Dersom du synes det er vanskelig å stole på Gud; syng om Hans trofasthet. Syng at du velger å stole på Han. Syng at Han er ditt skjold, din del, din styrke, forløser, tilflukt, sterke festning. Din glede og din sang. Synes du det er vanskelig å finne ord; syng en sang der du kan utøse hjertet ditt til Gud. Jeg vet ikke med deg, men for meg skaper det å synge tro i meg. Velg å synge.

Ha en fin dag :)   



søndag 26. oktober 2014

Skulle så gjerne..

Skulle du noen ganger ønske du var flinkere på flere ting? Det skulle jeg. Jeg kan se på de rundt meg, og legge merke til ting de får til som jeg ikke selv føler jeg strekker til på. Jeg skulle så gjerne vœrt flinkere på å oppmuntre mennesker daglig. Skulle gjerne hatt energi til å alltid vœre veldig imøtekommende og interessert. Skulle gjerne alltid hatt overskudd til å ta kontakt og bli kjent med nye mennesker. Skulle gjerne vœrt flinkere til å gi ting til de rundt meg. Skulle så gjerne..

Jeg innrømmer også at dette er ting jeg kan se på andre som er i samme tjeneste som meg og føle at de fikser. Da burde vel jeg også det..? 

I dag leste jeg i Romerne 12, og ble så oppmuntret! Der står det fra vers 4:


"For slik som vi har mange lemmer på en kropp, 
men uten at alle lemmene har samme funksjon,
slik er vi, selv om vi er mange,
en kropp i Kristus.
og hver enkelt er vi hverandres lemmer.
Vi har da gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss.
Hvis det er profeti, bruk den i overenstemmelse med troen,
eller om det er en tjeneste, bruk den i tjenesten.
Den som lœrer, må ta vare på lœrdommen,
den som oppmuntrer, må ta vare på oppmuntringen.
den som gir, må gi med gavmildhet,
den som har lederansvar, må lede med iver,
den som viser miskunn må gjøre det med glede."

Vi må huske at det er ikke vi som skal gjøre alt. På samme måte som hjertet vårt har sin funksjon, og lilletåa har en helt annen funksjon - så har vi som mennesker ulike funksjoner. Noen skal vœre de som alltid er flinke til å lytte, mens noen er de som tar seg av å få nye til å føle seg veldig velkomne. Noen leder lovsang, mens andre er superflinke på å invitere andre hjem på lunch. Vi har ulike personligheter, og ulike styrker. Det er ingen som klarer alt, selv om det noen ganger kan se sånn ut.

Samtidig er vi i ulike faser i livet, ift hvor mye energi vi har, og hva som er viktig for oss å bruke tid og krefter på i den epoken. Jeg er i en periode nå der mye av mine krefter skal gå til den lille som vokser inni meg, og da er er det naturlig at jeg ikke har like mye krefter til alt mulig annet. Det er naturlig, men jeg må minne meg selv på at det er naturlig, for det er fort å se på tingene jeg ikke fikser - og faktisk glemme at jeg bœrer frem en liten skatt.

Vi kan selvfølgelig la oss oppmuntre til å bli flinkere på f.eks det å oppmuntre hverandre. Men ikke la det bli en tvangstrøye. Ikke la det bli en tvangstrøye å alltid måtte vœre den lovsangslederen som skal klare alt i tillegg til å lede lovsang. Se på de tingene du får til, de tingene du faktisk gjør - i stede for å se på det du ikke gjør. Og gi deg selv et stort klapp på skuldra. Si deg fornøyd, uten at det kommer et "men jeg skulle så gjerne.. eller jeg burde.." Det er veldig lett for meg å poste dette innlegget - for så å litt senere i dag se noen andre gjøre noe som ikke jeg har gjort, eller har energi til. Glemmer jeg ikke da at jeg har brukt tid på noe jeg tror jeg er kalt til i dag, og at det er bra nok?

Se på hva du gjør, se verdien i det, uten å tenke at du skal gjøre alt annet i tillegg. Og vœr heller takknemlig for det de andre gjør - vœr takknemlig for at dere sammen utgjør kroppen, og sammen utfyller hverandre.

Gi deg selv et klapp på skuldra, 
se på de tingene du gjør uten å tenke at det er for lite -
for det er det ikke!
Om du selv tenker at "det er jo ingenting" -
så er det nok :)




onsdag 22. oktober 2014

Kort og konkret

Vet du hva, som lovsangsleder er det ofte mange små og store praktiske ting som må fikses. Lovsangslederen er den som skal finne låter, sende rundt tekster og blekker, sette opp øvelse, og kommunisere med alle. I tillegg skal man forsøke å skjønne hva Guds ønsker og tanker for det møtet er, og gå den veien han vil. Alle disse tingene som må fikses kan fort ta både fokus og glede, og stjele litt av lovsangshjertet. 

Dette er ikke et "frustrasjonsutbrudd" fra meg i det hele tatt, men kan jeg komme med et tips dersom du er en av de som er med i team, eller dersom du er lovsangsleder?

Svar på sms/mail så fort som mulig. Svar heller kort og konkret i stede for å ikke svare. Jeg er innmari dårlig på å svare på mld. Det har jeg selvinnsikt på, og prøver stadig å bli bedre. De gangene jeg klarer å bli bedre, det er når jeg bestemmer meg for å svare veldig kort og konkret. Det er helt ok å skrive "det passer for meg", "nei" eller "ja" på en mld uten å måtte forklare masse, uten å måtte ha et utlegg samtidig om hvor bra dette blir, eller en smiley bak hver setning for at den i andre enden ikke skal tro du er sur.

Si til de rundt deg at du er ikke sur fordi om du svarer kort, men du vil heller gi svar med en gang, enn å måtte vente til du har tid til å sette deg ned og skrive et brev. Og du som sender ut mld; ikke ta det personlig dersom du får et svar uten "du er så bra!" på slutten. Det gjør det lettere å planlegge, og det trenger ikke ta 2 uker før man får landa når man kan øve.

Enkelt tips, men likevel noe jeg tror kan vœre viktig og til hjelp. Alt som gjør det enklere for oss å gi alle de tingene som må fikses mindre fokus, og Gud mer fokus er bra. Alt som gjør det enklere for oss å bevare hjertet for lovsang, at ikke det blir spist opp av alt som må ordnes, er gull verdt! 


Pass på lovsangshjertet ditt, 
ikke la noe stjele det!


Ha en fin dag :)


onsdag 15. oktober 2014

Når en drøm blir virkelighet

I dag skal jeg fortelle dere noe veldig kult. Jeg har tidligere snakket mye om drømmer, men er en stund siden nå, så her kommer litt om det igjen. Det blir min lille historie. Ikke for å vise hva "jeg får til", men for å inspirere til å drømme det som kan virke umulig..

Jeg har i mange år hatt lyst til å jobbe med lovsang. Jeg har en utdannelse som ikke har med det å gjøre i det hele tatt, og det er mye mulig jeg kommer til å jobbe litt med noe innenfor den. Men hvis jeg har skullet vœre helt œrlig er det lovsang hjertet mitt har hatt lyst til å drive med. Og de siste årene har denne drømmen blitt mer og mer spesifikk. Jeg har nemlig fått mer og mer hjerte for Froland misjonskirke, altså menigheten der jeg vokste opp. Så selv om jeg har bodd i Oslo, har jeg tenkt mye på menigheten hjemme, og det som har skjedd der. Drømt om hva som kan skje der. Drømt om å få jobbe med lovsang der. 

Utfordringen var bare denne.. De har ikke noen stilling for en lovsangsleder, og jeg hadde egentlig aldri hørt noe snakk om at de skulle få det heller. Jeg fortalte ikke til andre enn Johannes at jeg drømte om å jobbe der, fordi det på en måte virket umulig. Samtidig tillot jeg meg å fortsette å drømme. Skrive ned tanker, skrive ned ideer jeg fikk om hva jeg ville brukt tid på og fokusert på dersom jeg noen gang skulle fått muligheten til å jobbe der. Drømte, rett og slett. 

Etterhvert skjønte jeg at den drømmen ikke kom til å slippe taket, og ble på en måte litt frustrert. Hadde ikke lyst til å drømme meg bort i noe, for så å bli skuffet. Så jeg sa til Gud at "hvis det er meninga at jeg skal dette, så får du fikse en stilling til meg".

2-3 uker senere fikk jeg en telefon. Kort fortalt var det fra ei som jobber i menigheten, som har betydd mye for meg opp igjennom. Hun fortalte rett og slett at de hadde hatt et møte i menigheten om hva de skal satse mer på fremover. Musikk og lovsang var et av områdene, de vurderte å ansette en person i deltidsstilling, navnet mitt hadde kommet opp, og de lurte på om jeg i det hele tatt kunne vœrt interessert i det.. Hallo!

Jeg fortalte henne da for første gang alle tingene jeg hadde gått og drømt om i det siste, og vi ble litt målløse begge to. Og veldig gira. Det har gått mange mnd siden den telefonsamtalen, og det har vœrt mange ting som måtte lande. Det har vœrt mange tanker, noen bra, noen skumle. Det har vœrt mye takk, og mye bønn, og mye drømming. Og i morgen dere, i morgen skal kontrakten skrives; jeg blir ansatt som lovsangsleder i Froland Misjonskirke. 

Jeg er både rørt, takknemlig og litt skremt. Mest takknemlig. Og jeg gleder meg til det som ligger foran! Jeg kan på ingen måte alt, og kommer helt sikkert til å møte på utfordrende ting. Jeg ser på det som en stor og viktig oppgave, som kommer til å gi mye glede, men også koste. Men jeg er overbevist om at dette er Guds plan, og da også overbevist om at så lenge jeg holder meg nœr til han, så kommer han til å lede meg og oss. 

Igjen; dette handler ikke om "hva jeg har fått til". Jeg har ikke gjort så mye annet enn å drømme. Samtidig har jeg søkt Gud, og jeg har levd trofast i de tingene jeg har fått vœre en del av nå. Gjør det du også! Tillat drømmen som bor i hjertet ditt å leve, selv om den kanskje virker umulig. Be om at Gud skal lede deg i det, og legg det i hans hender. Og husk å samtidig leve der du er nå. Gjør de tingene Gud kaller deg til nå, og velg å se storheten i det.


"Og gled deg stort i Herren,
så skal Han gi deg etter ditt hjertes ønsker.
Overgi din vei til Herren,
stol på Ham, Han skal gjøre det."
Salme 37:4-5


onsdag 8. oktober 2014

De små sparkene

Noen ganger i løpet av dagen, noen dager oftere enn andre dager, stopper jeg helt opp. Nesten uansett hva jeg holder på med tar jeg en liten pause i noen sekunder, eller et minutt, for å ha fokuset mitt et annet sted. Vet du hva det er? Når lillejenta i mange sparker.

Det er en ganske rar følelse, samtidig som det er helt fantastisk. Hvorfor hun sparker aner jeg ikke. Noen ganger har hun kanskje litt liten plass, og dytter litt rundt seg. Andre ganger spreller hun kanskje i søvne. Eller så våkner hun, og sparker litt bare fordi hun har lyst til å si "her er jeg, jeg er våken!" Men uansett hva som er grunnen har hun min fulle oppmerksomhet.

Vet du hva? Sånn tror jeg det er med Gud også. Jeg tror han gir oss sin fulle oppmerksomhet, og stopper litt opp de gangene vi spreller litt og sier "her er jeg". Vi har kanskje ikke noe spesielt vi skal si, kanskje vi bare trenger å komme til Gud å si helt enkelt "her er jeg". Kanskje vi kaver litt rundt oss fordi vi ikke er helt fornøyde. Han gir oss sin fulle oppmerksomhet og kjœrlighet.

Det enkle jeg ville formidle i dag er egentlig bare at du har Guds oppmerksomhet. Han ønsker å stoppe opp og vœre tilstede når du søker han, han ønsker å få med seg hver eneste lille bevegelse. Og på samme måte som hjertet mitt smiler av kjœrlighet når hun beveger seg, om det er et lite spark eller en hel dans..

..så smiler Guds hjerte, og bobler over av kjœrlighet, 
når du gjør det.



lørdag 4. oktober 2014

Ny norsk lovsangsplate!

I går slapp David Andre Østby den nye lovsangsplata si! Dersom du ikke har fått det med deg allerede, og har skaffet deg den allerede, anbefaler jeg det varmt!


Kan kjøpes her eller på itunes.

Ellers ønsker jeg deg en god lørdag og helg med dette enkle verset fra salmene :)

"Men de som søker Herren,
skal ikke mangle noe godt."
Salme 34:11




onsdag 1. oktober 2014

Stole på Guds kontroll

Jeg har delt litt den siste tiden ift det å ta hensyn når man er sliten. Da tenker jeg ikke sliten fysisk, men når man er sliten psykisk. Når det er litt for mye som surrer og går inni hodet, og alt blir for mye til slutt, og man klarer ikke å koble ut.

Jeg har nemlig hatt det litt sånn i det siste, rett og slett fordi det er veldig mye som skjer for vår del fremover. Det ligger ei lita jente og sparker og spreller inni magen min, som vi gleder oss veldig til å treffe i januar. Men det å skulle bli foreldre fører også med seg en del tanker, og det er en del ting som skal forberdes, fikses, ordnes og kjøpes. Samtidig skal vi flytte hjem der jeg kommer fra, og det krever også en del tenking og avgjørelser. Ting som må lande, hus som må kjøpes, planlegging som må gjøres.

Midt i alt dette kan det fort bli for mye. Jeg måtte selv ta en opprydning og få noen ting ut av verden, det ansvaret måtte jeg ta. Men det viktigste jeg gjør midt i alt dette, som jeg vil snakke litt om i dag..

..er å bestemme meg for å stole på Gud.

Vi har ikke kjøpt hus enda. Vi har ikke alt vi trenger til babyen enda. Det er ikke sånn at vi sitter på rompa og venter på at alt skal falle ned i fanget på oss, vi gjør absolutt en innsats. Men det er heller ikke sånn at vi nødvendigvis alltid ser løsningen på alt skal jeg si deg. Gud har vist meg og oss gang på gang at han har kontroll, det er bare så lett å la følelsene ta overhånd. For selv om jeg kan vite med hjertet mitt at Gud har sagt han vet hva vi trenger, at vi skal stole på han, at alt kommer til å ordne seg. Selv om han flere ganger om dagen kan minne meg på det når jeg roter meg bort i fortvilelse. Selv om han helt ut av det blå øser over oss av velsignelser gjennom andre mennesker. Så er det ikke alltid det føles som alt kommer til å ordne seg.

Jeg har måttet lœre dette før, men nå lœrer jeg det igjen. Jeg lœrer meg å bestemme meg for å stole på Gud på tross av hva følelsene sier. Stole på den stemmen som jeg kjenner så inderlig godt, den stemmen som snakker til meg på en måte ingen andre kan, og får meg til å forstå at Han har kontroll, når følelsene tar overhånd. Jeg må si Guds løfter høyt selv, fordi det å tale ordene skaper en enda større tro i meg. Jeg sier ikke at det er lett å skyve følelsene til side, men jeg prøver, og jeg bestemmer meg igjen og igjen..og igjen.

Jeg elsker lovsang. Jeg elsker å stå foran Gud og synge sanger til Han. Lovsang er et nydelig uttrykk for tilbedelse, men det er så mye mer enn fine sanger som synges sammen med andre til musikk som går opp og ned i dynamikk. Tilbedelse er å œre Gud med livet mitt, med valgene mine, i hverdagen min. Ved å si til Gud at vi stoler på Han, på Hans løfter, så œrer vi Han. Gjør det. La hverdagen din, der du møter på alt mulig som kan sette følelser og tanker i sving, få vœre et sted der du lever det du synger. La livet ditt synge, om du synger med glede eller tårer. La livet ditt synge til Gud ved at du velger å stole på han, og ikke din egen forstand. Det er min oppfordring til deg, midt i kampen mot følelsene.

"Stol på Herren av hele ditt hjerte,
støtt deg ikke til din egen innsikt"
Ordsp 3:5