onsdag 13. august 2014

Den bortkomne sønn

Lignelsen om den bortkomne sønn har de fleste av oss enten lest selv, eller blitt fortalt. For en liten stund siden leste jeg den på nytt, og tenkte på en ting. Jeg tror ikke det jeg tenkte på var hovedbudskapet Jesus ville få frem da han fortalte den lignelsen, men håper du likevel kan skjønne hva jeg mener.

Har du noen gang opplevd at det begynner nye mennesker i menigheten, som kanskje nettopp har blitt frelst, eller nettopp kommet tilbake til Gud. Ikke lenge etter at de har kommet tilbake får de synge en sang de har lagd på et møte. Eller kanskje de får bli med i lovsangsteamet, og de får lede en låt eller to. Samtidig har du vœrt med lenge. Du har vœrt trofast, du har vœrt på øvelser og vœrt med i teamet i mange år. Og den sangen - den hadde du lyst til å lede.

Skjønner du hvem jeg mener at vi som har gått i menighet lenge, kanskje hele livet, kan ligne litt på? Storbroren. Han ble frustrert over at faren stelte stand en stor fest, og mest av alt at han slaktet gjøkalven. Det hadde han aldri gjort for han, selv om Han hadde vœrt der hele tiden. Farens respons er denne: 


"Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 
Men nå er det rett at vi skulle fryde oss og vœre glade, 
for din bror var død, og er nå blitt levende, han var fortapt, 
men er nå funnet"
Lukas 15:31-32

Vet du, jeg skjønner storebroren godt. Og jeg både skjønner og kjenner meg igjen i det jeg skrev over som vi lovsangere kan oppleve og føle. Her tror jeg vi må gjøre oss en bestemmelse. 

Vi må bestemme oss (igjen) for at det å vœre med i lovsangstjenesten ikke handler om at vi skal få gjøre det vi kanskje har veldig lyst til, men at vi skal gå i det Gud kaller oss til, og gå gjennom de dørene han åpner for oss. Vi skal tjene Gud og menigheten. Vi må se storheten i det at vi, som storebroren, alltid er hos Gud, og alltid får ta del i det han gjør. Vi må huske at Gud ser de tingene vi gjør gang på gang på gang, uten at kanskje noen legger merke til det. Han ser trofastheten, og han sier at den som er trofast i smått vil også vœre trofast i stort. Vi må huske på at Gud ser lengslen i hjertet vårt, og han ønsker at vi skal ta steg ut i lengslen, når tida er der for det. Vi må minne oss selv på at vi ikke kjenner veien denne personen har gått med Gud 100% selv om vi kan ha våre tanker om det utenfra.

Vi må minne oss selv på at Gud fremfor alt ønsker at vi skal utøse hjertet vårt til han, der ingen andre ser det. Og den kjœrligheten vi har til han, den lovsangen vi har til han, vil merkes på hele oss. De rundt vil merke det, og det vil lede mennesker til å lovsynge han, lengte etter han.

Vi må bestemme oss for å glede oss over lillebror, som har kommet tilbake der han hører hjemme, og glede oss over at han kan få uttrykke kjœrlighet og takknemlighet til pappa. Noen ganger er det akkurat det noen andre som kanskje ikke har kommet hjem igjen enda trenger å høre.


Og vit at Gud ser deg, 
og han fryder seg hver dag over at du tilhører Han, 
og over alt du gjør og er i lovsang :)



2 kommentarer:

Fjordheim sa...

Ja tror vi er flere som har følt som deg.
Ikke bare lovsangere, men også andre.
Selv om du ikke har noen spesiell tjeneste i
menigheten kan en kjenne på "misunnelse" overfor de nyfrelste
som får "all" oppmerksomhet.
Ja det er viktig at vi heller er med å gleder oss
over at enda en sjel er frelst.
Må si som jeg har sett andre også har skrevet til deg:
Du har en utrolig kunnskap å dele av til å være så ung.
Gud har utrolig planer for deg visst du fortsetter å
gå den veien han har for deg.
Det vil ikke alltid være like lett,
men du vil merke Hans hånd over deg på en mektig måte.
Gud velsigne deg rikelig :)

A worshipping heart sa...

Ja, det gjelder nok ikke bare innenfor lovsang, men generelt. Tusen tusen takk. Det er oppmuntrende å høre, og jeg blir både rørt, satt ut og takknemlig. Jeg tar det med meg videre :)
Ha en velsignet god søndag der du er :)