lørdag 27. desember 2014

Verdien av lovsang

Det har skjedd litt i livet vårt de siste ukene, og skal skje enda mer fremover. Det meste av tid, tanker og krefter har gått med til flyttingen, samtidig som vi har forsøkt å slappe litt av (jeg er vel den som har sittet mest på rompa tror jeg..) og å nyte juledagene. Vi har fått masse masse hjelp med alt som skal fikses, og er veldig veldig takknemlige for det! Jul feiret vi i Sarpsborg, og nå er vi tilbake i det nye huset vårt igjen, og skal lande her før lille frøkna kommer :) 

Forrige søndag dro vi på møte i menigheten vi skal være en del av fremover. Overskuddet var nok ikke helt på plass, men noen ting vet vi viktigheten av å gjøre på tross av det, og jeg er glad vi dro. Litt uti møtet ble jeg i tillegg ganske preget av en kropp som forbereder seg på at den skal føde snart, som gjorde ganske vondt her og der. Er ikke så lett å få meg seg hva som blir sagt når man må stoppe opp og puste rolig ved jevne mellomrom.. Men midt i alt dette; jeg oppdaget på nytt verdien av lovsang.

Jeg har ikke vært med å ledet lovsang selv på en del uker nå. Jeg har ikke blogget om det. Jeg har ikke hørt så mye på det. Jeg har ikke tenkt så mye på det heller. Jeg har heldigvis hatt mine stunder der jeg har kunnet sette meg ned å lese litt i bibelen, eller bare snakke litt med Gud. De øyeblikkene er gullverdt. Men på møtet kunne jeg helt enkelt slenge meg på lovsangen.

Jeg kunne i noen minutter rette fokus og tanker mot Gud og den han er, ved hjelp av sangen og musikken. Midt i den hverdagen vi har akkurat nå. Og er det ikke det lovsang skal hjelpe oss med? Det trenger ikke være mer avansert enn det noen ganger. Selvfølgelig - jeg tror lovsang er noe som har en enorm betydning. Jeg tror lovsang er noe vi kan dykke veldig dypt i, og at lovsang er enormt stort. Samtidig kan vi tillate oss at det helt enkelt er å synge noen sanger om Gud der vi fokuserer på hvem han er.

Det er min lille påminnelse til deg i dag. Søk Gud dypt i lovsang, utforsk lovsang, og la deg inspirere til å både lære mer om det og vokse i det. Men tillat også de gangene lovsangen er så "enkel" som den var for meg på det møtet. Jeg elsket det, og det minnet meg på verdien av lovsang.

Ha en velsignet jul videre :)


lørdag 6. desember 2014

Kjœrlighet

Har du lest 1. Korinterne 13 noen gang? De fleste har nok hvertfall fått med seg hva som står der, og hvertfall dersom du har giftet deg. Det står om kjœrlighet. Jeg har lest det flere ganger, og for meg har det nok blitt knyttet opp mot det med ekteskap og forhold, rett og slett fordi det er i de sammenhengene jeg flest ganger har hørt det. Her om dagen leste jeg 1. Kor 12, og så leste jeg kap 13 rett etterpå..da fikk det plutselig en annen betydning også for meg.

I 1. Kor 12 leser vi om åndelige gaver. Om hvordan vi alle får ulike gaver, hvordan vi er en del av kroppen, og hvordan alle delene av kroppen er like viktige. Alle skal ikke klare eller gjøre alt, vi har fått vår ting som vi skal gjøre. Så er jeg veldig glad for at det er noen andre som har fått gaver i å gjøre ting jeg ikke er så veldig flink på :) Men; jeg leste da om de ulike gavene, og viktigheten av de. Så kom det..


"Om jeg taler med menneskers og englers tunger, 
men ikke har kjœrlighet, er jeg blitt en 
lydende malm eller en klingende bjelle. 
Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter 
og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, 
men ikke har kjœrlighet, er jeg ingenting.
Om jeg gir bort alt jeg eier, til mat for de fattige, 
og om jeg gir min kropp til å brennes, men ikke har kjœrlighet, 
gagner det meg ingenting."
1. Kor 13:1-3

Videre står det om kjœrlighetens egenskaper..

Min lille påminnelse til oss i dag er å ikke glemme kjœrligheten. Det er viktig å bruke de gavene vi har fått av Gud, og ta ansvar for vår del av kroppen. Men ikke glem kjœrligheten. Jeg leste en gang en uttalelse om Darlene Zschech, som er et av mine største forbilder som lovsangsleder, at kjœrligheten hennes til menneskene rundt seg er helt spesiell. Kanksje det er noe i det? Hun er en fantastisk lovsangsleder, men har ikke glemt kjœrligheten. La oss ikke heller gjøre det.


"Og minn oss om at julens bud, er
kjœrlighet og fred"






søndag 30. november 2014

Hva gjør de?

Noen ganger kan jeg se på lovsangsledere jeg tenker virkelig er salvet av Gud. Lovsangsledere som nesten uansett hva de gjør åpner opp for Guds nærvær der de er. Så kan jeg spørre meg selv "hva gjør de for å få det til..?"

Vet du hva jeg tror svaret er? De lever tett på Gud. De lever tett på Gud gjennom hele uka, ikke bare på bønnemøtet rett før møtet. De tar Han med i hverdagen. Jeg tror ikke de bruker hver time og hvert minutt på å lese bibel eller lovsynge, men jeg tror likevel de har en livsstil der Gud er en del av det som skjer.

Selvfølgelig er det mye man kan gjøre, som gjør det å lede lovsang enklere, det er mye praktisk man kan legge til rette. Selvfølgelig er det både bra og viktig å utvikle talentet sitt. Men til syvende og sist tror jeg ikke det er det som betyr noe. Til syvende og sist tror jeg det er et liv i tett relasjon med Gud som er viktigst. Viktigere enn alt annet. Noen ganger trenger vi å droppe å bruke masse energi på å gjøre alt "riktig", og heller bruke energien vår sammen med Gud. 

Den relasjonen gjenspeiles når vi leder lovsang. Det gudsnæværet i hverdagen gjenspeiles når vi leder lovsang. Vi kjenner Guds stemme, og vi kjenner Gud. Han kan overraske oss med hvor han vil den dagen, men vi kjenner han likevel. Lovsangen blir da et gjensvar på det livet vi lever i tett relasjon med han som skapte oss. Det gjensvaret vil merkes, og guds nærvær vil merkes uten at vi trenger å streve for å få det til.

La vår største lengsel, og vår første prioritet, 
være å leve livet vårt tett på Gud,
så vil vi bære med oss Hans nærvær der vi er..

-----------------------

I dag er det 1. søndag i advent dere. 
Advent betyr ventetid, 
og for oss blir det ventetid i dobbel forstand i år..



Det er snakk om bare noen uker før den lille prinsessa vår kommer til verden, og vi gleder oss veldig til å møte den lille skapningen som spreller rundt inni magen. Samtidig som jeg må ta livet litt med ro om dagen, er det mye som skjer for vår del fremover. Om 2 uker tar vi nemlig med oss flyttelasset vårt til Froland, et nytt kapittel skal i gang. Det er mye som skal planlegges, både ift det å flytte inn i hus, og det å få baby. Og det er mange følelser og tanker å ta hensyn til. Jeg har de siste årene hatt en veldig enkel adventskalender her på bloggen der jeg har lagt ut bibelvers hver dag. Det kommer jeg nok ikke til å gjøre i år, for energien strekker ikke til. Det kan hende jeg plutselig har masse inspirasjon, tid og overskudd til å dele tanker og andre ting, men det er viktig for meg at jeg gjør det av overskudd. Noen ganger i livet må man prioritere litt annerledes, og dette er en sånn periode for meg. Men; jeg lover å ikke forsvinne helt, og jeg lover uansett å komme sterkere tilbake. Har sagt det før, men den bloggen er en hjertesak for meg, og den klarer jeg ikke bare legge fra meg :)

Ønsker deg og dine en velsignet adventstid så lenge! 
Husk på det som er viktigst i tiden vi nå går inn i :)


fredag 21. november 2014

I deres kropp

"Eller vet dere ikke at kroppen deres er 
et tempel for Den Hellige Ånd,
som er i dere,
som dere har fra Gud,
og at dere ikke tilhører dere selv?
For dere ble kjøpt for en høy pris.
Gi derfor Gud œre i deres kropp
og i deres ånd,
for begge hører Gud til"
1. Kor 6:19-20

Hva vil det egentlig si å gi Gud œre i vår kropp, eller med vår kropp? Jeg synes det er mye enklere å snakke om det å gi han œre i ånden. Men da jeg leste dette for noen dager siden hang jeg meg litt opp i det første..i deres kropp..

I konteksten dette verset er tatt ut fra snakkes det om hor og sex, og det er selvfølgelig et viktig område. Men jeg tror vi kan snakke om det å gi Gud œre med kroppen vår på mange andre områder også. Det er ikke meningen at dette skal bli ett sånn "nå skal jeg gi deg dårlig samvittighet for at du ikke trener" innlegg, i det hele tatt. Trening og kosthold får, og stjeler, etter min mening alt for mye fokus i livet vårt og i samfunnet vårt. Jeg er selv utdannet innenfor idrett, og har jobbet/jobber som personlig trener. Jeg vet viktigheten av det, og kunne kommet med en lang liste over hvorfor man bør trene og spise sunt. Men jeg har også opplevd hvordan det tar litt overhånd, og hvordan det får mer fokus enn det skal. Hvordan man legger opp livet sitt etter trening. Så; uten å si "du må løpe og trene styrke 6 dager i uka" vil jeg likevel spørre hva du tror det vil si å œre Gud med kroppen din?

Noen fellesnevnere er det helt sikkert, men det vil ofte vœre individuelt også. Noen trenger faktisk det å ta tak i litt trening for å ta vare på kroppen sin, mens andre trenger å lytte til en kropp som sier "jeg trenger å slappe litt av". Noen trenger å ta tak i kostholdet sitt, mens andre trenger å lœre seg å slappe av med det å spise, og ikke tenke for mye på hva man putter i seg. 

Spør deg selv, og spør Gud - hva du burde ta tak i for å œre han med kroppen din. Handler det om hva du har på deg? Jeg vet ikke. Men jeg tror likevel det er noe å ta tak i for mange, uansett hva svaret er. Du ble kjøpt med en høy pris, og noe som er kjøpt med en høy pris lar vi ikke bare forfalle, vi passer på det. 

"Gi Gud œre i deres kropp og i deres ånd,
for begge hører Gud til"




søndag 16. november 2014

Lønnkammeret

Noen ting i livet tenker vi kanskje at vi kan, eller at vi vet. Likevel trenger vi å bli minnet på det av andre enn oss selv ved jevne mellomrom. Her om dagen leste jeg litt i den nye boka til Heidi Baker på jobb, og helt i starten skriver hun om hvordan hun er avhengig av lønnkammeret. Hun er avhengig av de øyeblikkene og stundene der hun søker Gud i sitt lønnkammer. Det er der hun får styrke og inspirasjon til å gjøre det hun gjør, hun hadde ikke klart noe uten. Det hadde blitt strev og noe hun prøvde å fikse i egen styrke og med egne tanker og ideer. 

Dette vet jeg at gjelder for meg også, jeg har erfart det gang på gang. Og jeg har selv både snakket mye om det, og skrevet om det. Likevel trengte jeg å bli minnet på det. Jeg trengte å bli minnet på at det er viktigere for meg å bruke tid med Gud der han får åpenbare sine planer og tanker, enn at jeg sitter ned selv og prøver å komme med noen lure ideer til hvordan ting kan gjøres, eller hva jeg burde skrive om. Da blir det eget strev, og det tapper en for krefter i lengden. Jeg tror heller ikke det blir like fruktbart som når Gud er den som får lov til å inspirere. Jeg har denne uka ved flere anledninger tenkt at "nå må jeg snart skrive et blogginnlegg", men egentlig ikke hatt inpirasjon til det. Da har det vœrt viktigere for meg å bruke tid med Gud i mitt lønnkammer, enn å sette meg ned å prøve å få frem noen fine ord om lovsang..

Så dette blir min lille påminnelse videre til deg i dag.. Husk lønnkammeret ditt. Hvordan ditt lønnkammer ser ut er helt sikkert ikke likt som mitt, men det har ingenting å si. Det viktigste er at du velger å bruke tid med Gud der du ikke skal jobbe med noe, eller produsere noe, samtidig. Men at du kan la Gud inspirere deg og gi deg alt du trenger. Gi deg tanker, ideer, bibelvers å gå på, sanger å synge.. Det er her du trener kjernemuskulaturen din, som jeg har skrevet om før. 

Jeg vet at det er det mest verdifulle jeg kan gjøre, likevel er det så lett å glemme. Eller lett å prioritere ned i alt det andre som skal fikses, eller som man "burde". La oss ikke gjøre det. Eller så er det lett å lese dette og tenke at "det skal jeg gjøre noe med" - men glemme det. Ikke gjør det heller. Ta tak i det, jeg er glad jeg gjorde det. 

Ha en velsignet søndag!


lørdag 8. november 2014

May I never lose the wonder

Jeg har de siste dagene hørt en del på låta Mercy av Matt Redman, og elsker broa! Elsker bønnen som ligger i den. Bønnen om å aldri slutte å beundre Gud. Aldri slutte å se storheten og verdien i Hans nåde. Bønnen om å alltid synge halleluja. En bønn som jeg fort kan be med hele meg fordi jeg ikke ønsker at det med lovsang skal bli en rutine og en vane. Men at jeg alltid skal beundre Gud, på nytt og på nytt. Fra livet mitt der og da.

May I never lose the wonder
oh the wonder of Your mercy
May I sing Your hallelujah
Hallelujah, Amen


onsdag 5. november 2014

Med iver

..og de som søker meg med iver, 
de skal finne meg.
Ordsp 8:17

Søker vi Gud med iver i lovsang? Eller har det blitt en rutine å lovsynge?

Jeg tror ikke Gud gjemmer seg for oss når vi lovsynger, jeg tror han er 100% tilstede. Jeg tror han ser på oss og elsker når vi gjør det han skapte oss til. Da jeg leste verset over i dag fikk det meg likevel til å tenke. Jeg ønsker alltid å oppleve Guds nœrvœr i lovsang, og se mer av han. Jeg vet at det ikke alltid trenger å se likt ut hvordan vi opplever Guds nœrvœr, og jeg vet at han alltid er tilstede, men jeg innrømmer også at det er ikke alltid det føles som han er det. 

Kanskje jeg her må stille meg selv spørsmålet om jeg har søkt Gud med iver? Både gjennom ukene i forkant, og den dagen jeg skal lede? Eller har jeg har planlagt, sunget sangene, bedt og ledet på rutine? Jeg kan kanskje ha bedt bønnen "Gud vi ønsker å se mer av deg" - men har jeg bedt den også på rutine? 

Alt dette kan nok variere litt, og noen perioder søker jeg Gud med større iver enn andre. Dette verset ble likevel noe som oppmuntret meg i dag, til å søke Gud med iver. Jeg ønsker å søke Gud med iver underveis i uka, og jeg ønsker å søke Gud med iver de gangene jeg leder lovsang. Iver trenger ikke å vœre intenst og stressende, men det kan bety å søke Gud med en ny lengsel. En oppriktig lengsel etter å se mer, etter å vœre med han, etter å vœre i hans nœrvœr.

Ta med deg bibelverset,  og be om at Gud skal fylle deg med en lengsel om å søke Han med iver. Det er hvertfall min bønn.



onsdag 29. oktober 2014

Utøs

Alene i håp til Gud, 
vœr stille, min sjel,
for fra Ham kommer mitt håp.
Han alene er min klippe og min frelse,
Han er min borg: jeg skal ikke rokkes.
I Gud er min frelse og min œre.
Min sterke klippe og min tilflukt er i Gud.
Stol på Herren til enhver tid dere folk! 
Utøs deres hjerter for Ham!
Gud er vår tilflukt.
Sela.
Salme 62:6-9

I dag har jeg lyst til å helt enkelt oppmuntre deg til å stole på Gud. Stole på Gud der du ikke selv har helt kontroll, så kan jeg love deg at Han har det. Hvordan kan jeg love det? Han har sagt det, og Hans ord står fast. Jeg er fullt klar over at det ikke er lett, men det er så mye bedre for oss å gjøre det likevel. Velge å stole på Ham i stede for å bli stressa i en situasjon der vi kanskje ikke har mulighet til å få helt kontroll uansett :)

Det neste jeg vil oppmuntre deg til er å ikke legge lokk på deg selv fremfor Gud. Utøs hjertet ditt! Tøm hjertet ditt over Gud - han tar i mot alt. Om det er tårer eller glede - han tar imot alt.  Og du kan si ting som det er, han blir ikke overraska. Er det noen man kan våge å vœre œrlige overfor er det Gud, han kjenner hjertet ditt uansett.

Og.. Syng. Dersom du synes det er vanskelig å stole på Gud; syng om Hans trofasthet. Syng at du velger å stole på Han. Syng at Han er ditt skjold, din del, din styrke, forløser, tilflukt, sterke festning. Din glede og din sang. Synes du det er vanskelig å finne ord; syng en sang der du kan utøse hjertet ditt til Gud. Jeg vet ikke med deg, men for meg skaper det å synge tro i meg. Velg å synge.

Ha en fin dag :)   



søndag 26. oktober 2014

Skulle så gjerne..

Skulle du noen ganger ønske du var flinkere på flere ting? Det skulle jeg. Jeg kan se på de rundt meg, og legge merke til ting de får til som jeg ikke selv føler jeg strekker til på. Jeg skulle så gjerne vœrt flinkere på å oppmuntre mennesker daglig. Skulle gjerne hatt energi til å alltid vœre veldig imøtekommende og interessert. Skulle gjerne alltid hatt overskudd til å ta kontakt og bli kjent med nye mennesker. Skulle gjerne vœrt flinkere til å gi ting til de rundt meg. Skulle så gjerne..

Jeg innrømmer også at dette er ting jeg kan se på andre som er i samme tjeneste som meg og føle at de fikser. Da burde vel jeg også det..? 

I dag leste jeg i Romerne 12, og ble så oppmuntret! Der står det fra vers 4:


"For slik som vi har mange lemmer på en kropp, 
men uten at alle lemmene har samme funksjon,
slik er vi, selv om vi er mange,
en kropp i Kristus.
og hver enkelt er vi hverandres lemmer.
Vi har da gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss.
Hvis det er profeti, bruk den i overenstemmelse med troen,
eller om det er en tjeneste, bruk den i tjenesten.
Den som lœrer, må ta vare på lœrdommen,
den som oppmuntrer, må ta vare på oppmuntringen.
den som gir, må gi med gavmildhet,
den som har lederansvar, må lede med iver,
den som viser miskunn må gjøre det med glede."

Vi må huske at det er ikke vi som skal gjøre alt. På samme måte som hjertet vårt har sin funksjon, og lilletåa har en helt annen funksjon - så har vi som mennesker ulike funksjoner. Noen skal vœre de som alltid er flinke til å lytte, mens noen er de som tar seg av å få nye til å føle seg veldig velkomne. Noen leder lovsang, mens andre er superflinke på å invitere andre hjem på lunch. Vi har ulike personligheter, og ulike styrker. Det er ingen som klarer alt, selv om det noen ganger kan se sånn ut.

Samtidig er vi i ulike faser i livet, ift hvor mye energi vi har, og hva som er viktig for oss å bruke tid og krefter på i den epoken. Jeg er i en periode nå der mye av mine krefter skal gå til den lille som vokser inni meg, og da er er det naturlig at jeg ikke har like mye krefter til alt mulig annet. Det er naturlig, men jeg må minne meg selv på at det er naturlig, for det er fort å se på tingene jeg ikke fikser - og faktisk glemme at jeg bœrer frem en liten skatt.

Vi kan selvfølgelig la oss oppmuntre til å bli flinkere på f.eks det å oppmuntre hverandre. Men ikke la det bli en tvangstrøye. Ikke la det bli en tvangstrøye å alltid måtte vœre den lovsangslederen som skal klare alt i tillegg til å lede lovsang. Se på de tingene du får til, de tingene du faktisk gjør - i stede for å se på det du ikke gjør. Og gi deg selv et stort klapp på skuldra. Si deg fornøyd, uten at det kommer et "men jeg skulle så gjerne.. eller jeg burde.." Det er veldig lett for meg å poste dette innlegget - for så å litt senere i dag se noen andre gjøre noe som ikke jeg har gjort, eller har energi til. Glemmer jeg ikke da at jeg har brukt tid på noe jeg tror jeg er kalt til i dag, og at det er bra nok?

Se på hva du gjør, se verdien i det, uten å tenke at du skal gjøre alt annet i tillegg. Og vœr heller takknemlig for det de andre gjør - vœr takknemlig for at dere sammen utgjør kroppen, og sammen utfyller hverandre.

Gi deg selv et klapp på skuldra, 
se på de tingene du gjør uten å tenke at det er for lite -
for det er det ikke!
Om du selv tenker at "det er jo ingenting" -
så er det nok :)




onsdag 22. oktober 2014

Kort og konkret

Vet du hva, som lovsangsleder er det ofte mange små og store praktiske ting som må fikses. Lovsangslederen er den som skal finne låter, sende rundt tekster og blekker, sette opp øvelse, og kommunisere med alle. I tillegg skal man forsøke å skjønne hva Guds ønsker og tanker for det møtet er, og gå den veien han vil. Alle disse tingene som må fikses kan fort ta både fokus og glede, og stjele litt av lovsangshjertet. 

Dette er ikke et "frustrasjonsutbrudd" fra meg i det hele tatt, men kan jeg komme med et tips dersom du er en av de som er med i team, eller dersom du er lovsangsleder?

Svar på sms/mail så fort som mulig. Svar heller kort og konkret i stede for å ikke svare. Jeg er innmari dårlig på å svare på mld. Det har jeg selvinnsikt på, og prøver stadig å bli bedre. De gangene jeg klarer å bli bedre, det er når jeg bestemmer meg for å svare veldig kort og konkret. Det er helt ok å skrive "det passer for meg", "nei" eller "ja" på en mld uten å måtte forklare masse, uten å måtte ha et utlegg samtidig om hvor bra dette blir, eller en smiley bak hver setning for at den i andre enden ikke skal tro du er sur.

Si til de rundt deg at du er ikke sur fordi om du svarer kort, men du vil heller gi svar med en gang, enn å måtte vente til du har tid til å sette deg ned og skrive et brev. Og du som sender ut mld; ikke ta det personlig dersom du får et svar uten "du er så bra!" på slutten. Det gjør det lettere å planlegge, og det trenger ikke ta 2 uker før man får landa når man kan øve.

Enkelt tips, men likevel noe jeg tror kan vœre viktig og til hjelp. Alt som gjør det enklere for oss å gi alle de tingene som må fikses mindre fokus, og Gud mer fokus er bra. Alt som gjør det enklere for oss å bevare hjertet for lovsang, at ikke det blir spist opp av alt som må ordnes, er gull verdt! 


Pass på lovsangshjertet ditt, 
ikke la noe stjele det!


Ha en fin dag :)


onsdag 15. oktober 2014

Når en drøm blir virkelighet

I dag skal jeg fortelle dere noe veldig kult. Jeg har tidligere snakket mye om drømmer, men er en stund siden nå, så her kommer litt om det igjen. Det blir min lille historie. Ikke for å vise hva "jeg får til", men for å inspirere til å drømme det som kan virke umulig..

Jeg har i mange år hatt lyst til å jobbe med lovsang. Jeg har en utdannelse som ikke har med det å gjøre i det hele tatt, og det er mye mulig jeg kommer til å jobbe litt med noe innenfor den. Men hvis jeg har skullet vœre helt œrlig er det lovsang hjertet mitt har hatt lyst til å drive med. Og de siste årene har denne drømmen blitt mer og mer spesifikk. Jeg har nemlig fått mer og mer hjerte for Froland misjonskirke, altså menigheten der jeg vokste opp. Så selv om jeg har bodd i Oslo, har jeg tenkt mye på menigheten hjemme, og det som har skjedd der. Drømt om hva som kan skje der. Drømt om å få jobbe med lovsang der. 

Utfordringen var bare denne.. De har ikke noen stilling for en lovsangsleder, og jeg hadde egentlig aldri hørt noe snakk om at de skulle få det heller. Jeg fortalte ikke til andre enn Johannes at jeg drømte om å jobbe der, fordi det på en måte virket umulig. Samtidig tillot jeg meg å fortsette å drømme. Skrive ned tanker, skrive ned ideer jeg fikk om hva jeg ville brukt tid på og fokusert på dersom jeg noen gang skulle fått muligheten til å jobbe der. Drømte, rett og slett. 

Etterhvert skjønte jeg at den drømmen ikke kom til å slippe taket, og ble på en måte litt frustrert. Hadde ikke lyst til å drømme meg bort i noe, for så å bli skuffet. Så jeg sa til Gud at "hvis det er meninga at jeg skal dette, så får du fikse en stilling til meg".

2-3 uker senere fikk jeg en telefon. Kort fortalt var det fra ei som jobber i menigheten, som har betydd mye for meg opp igjennom. Hun fortalte rett og slett at de hadde hatt et møte i menigheten om hva de skal satse mer på fremover. Musikk og lovsang var et av områdene, de vurderte å ansette en person i deltidsstilling, navnet mitt hadde kommet opp, og de lurte på om jeg i det hele tatt kunne vœrt interessert i det.. Hallo!

Jeg fortalte henne da for første gang alle tingene jeg hadde gått og drømt om i det siste, og vi ble litt målløse begge to. Og veldig gira. Det har gått mange mnd siden den telefonsamtalen, og det har vœrt mange ting som måtte lande. Det har vœrt mange tanker, noen bra, noen skumle. Det har vœrt mye takk, og mye bønn, og mye drømming. Og i morgen dere, i morgen skal kontrakten skrives; jeg blir ansatt som lovsangsleder i Froland Misjonskirke. 

Jeg er både rørt, takknemlig og litt skremt. Mest takknemlig. Og jeg gleder meg til det som ligger foran! Jeg kan på ingen måte alt, og kommer helt sikkert til å møte på utfordrende ting. Jeg ser på det som en stor og viktig oppgave, som kommer til å gi mye glede, men også koste. Men jeg er overbevist om at dette er Guds plan, og da også overbevist om at så lenge jeg holder meg nœr til han, så kommer han til å lede meg og oss. 

Igjen; dette handler ikke om "hva jeg har fått til". Jeg har ikke gjort så mye annet enn å drømme. Samtidig har jeg søkt Gud, og jeg har levd trofast i de tingene jeg har fått vœre en del av nå. Gjør det du også! Tillat drømmen som bor i hjertet ditt å leve, selv om den kanskje virker umulig. Be om at Gud skal lede deg i det, og legg det i hans hender. Og husk å samtidig leve der du er nå. Gjør de tingene Gud kaller deg til nå, og velg å se storheten i det.


"Og gled deg stort i Herren,
så skal Han gi deg etter ditt hjertes ønsker.
Overgi din vei til Herren,
stol på Ham, Han skal gjøre det."
Salme 37:4-5


onsdag 8. oktober 2014

De små sparkene

Noen ganger i løpet av dagen, noen dager oftere enn andre dager, stopper jeg helt opp. Nesten uansett hva jeg holder på med tar jeg en liten pause i noen sekunder, eller et minutt, for å ha fokuset mitt et annet sted. Vet du hva det er? Når lillejenta i mange sparker.

Det er en ganske rar følelse, samtidig som det er helt fantastisk. Hvorfor hun sparker aner jeg ikke. Noen ganger har hun kanskje litt liten plass, og dytter litt rundt seg. Andre ganger spreller hun kanskje i søvne. Eller så våkner hun, og sparker litt bare fordi hun har lyst til å si "her er jeg, jeg er våken!" Men uansett hva som er grunnen har hun min fulle oppmerksomhet.

Vet du hva? Sånn tror jeg det er med Gud også. Jeg tror han gir oss sin fulle oppmerksomhet, og stopper litt opp de gangene vi spreller litt og sier "her er jeg". Vi har kanskje ikke noe spesielt vi skal si, kanskje vi bare trenger å komme til Gud å si helt enkelt "her er jeg". Kanskje vi kaver litt rundt oss fordi vi ikke er helt fornøyde. Han gir oss sin fulle oppmerksomhet og kjœrlighet.

Det enkle jeg ville formidle i dag er egentlig bare at du har Guds oppmerksomhet. Han ønsker å stoppe opp og vœre tilstede når du søker han, han ønsker å få med seg hver eneste lille bevegelse. Og på samme måte som hjertet mitt smiler av kjœrlighet når hun beveger seg, om det er et lite spark eller en hel dans..

..så smiler Guds hjerte, og bobler over av kjœrlighet, 
når du gjør det.



lørdag 4. oktober 2014

Ny norsk lovsangsplate!

I går slapp David Andre Østby den nye lovsangsplata si! Dersom du ikke har fått det med deg allerede, og har skaffet deg den allerede, anbefaler jeg det varmt!


Kan kjøpes her eller på itunes.

Ellers ønsker jeg deg en god lørdag og helg med dette enkle verset fra salmene :)

"Men de som søker Herren,
skal ikke mangle noe godt."
Salme 34:11




onsdag 1. oktober 2014

Stole på Guds kontroll

Jeg har delt litt den siste tiden ift det å ta hensyn når man er sliten. Da tenker jeg ikke sliten fysisk, men når man er sliten psykisk. Når det er litt for mye som surrer og går inni hodet, og alt blir for mye til slutt, og man klarer ikke å koble ut.

Jeg har nemlig hatt det litt sånn i det siste, rett og slett fordi det er veldig mye som skjer for vår del fremover. Det ligger ei lita jente og sparker og spreller inni magen min, som vi gleder oss veldig til å treffe i januar. Men det å skulle bli foreldre fører også med seg en del tanker, og det er en del ting som skal forberdes, fikses, ordnes og kjøpes. Samtidig skal vi flytte hjem der jeg kommer fra, og det krever også en del tenking og avgjørelser. Ting som må lande, hus som må kjøpes, planlegging som må gjøres.

Midt i alt dette kan det fort bli for mye. Jeg måtte selv ta en opprydning og få noen ting ut av verden, det ansvaret måtte jeg ta. Men det viktigste jeg gjør midt i alt dette, som jeg vil snakke litt om i dag..

..er å bestemme meg for å stole på Gud.

Vi har ikke kjøpt hus enda. Vi har ikke alt vi trenger til babyen enda. Det er ikke sånn at vi sitter på rompa og venter på at alt skal falle ned i fanget på oss, vi gjør absolutt en innsats. Men det er heller ikke sånn at vi nødvendigvis alltid ser løsningen på alt skal jeg si deg. Gud har vist meg og oss gang på gang at han har kontroll, det er bare så lett å la følelsene ta overhånd. For selv om jeg kan vite med hjertet mitt at Gud har sagt han vet hva vi trenger, at vi skal stole på han, at alt kommer til å ordne seg. Selv om han flere ganger om dagen kan minne meg på det når jeg roter meg bort i fortvilelse. Selv om han helt ut av det blå øser over oss av velsignelser gjennom andre mennesker. Så er det ikke alltid det føles som alt kommer til å ordne seg.

Jeg har måttet lœre dette før, men nå lœrer jeg det igjen. Jeg lœrer meg å bestemme meg for å stole på Gud på tross av hva følelsene sier. Stole på den stemmen som jeg kjenner så inderlig godt, den stemmen som snakker til meg på en måte ingen andre kan, og får meg til å forstå at Han har kontroll, når følelsene tar overhånd. Jeg må si Guds løfter høyt selv, fordi det å tale ordene skaper en enda større tro i meg. Jeg sier ikke at det er lett å skyve følelsene til side, men jeg prøver, og jeg bestemmer meg igjen og igjen..og igjen.

Jeg elsker lovsang. Jeg elsker å stå foran Gud og synge sanger til Han. Lovsang er et nydelig uttrykk for tilbedelse, men det er så mye mer enn fine sanger som synges sammen med andre til musikk som går opp og ned i dynamikk. Tilbedelse er å œre Gud med livet mitt, med valgene mine, i hverdagen min. Ved å si til Gud at vi stoler på Han, på Hans løfter, så œrer vi Han. Gjør det. La hverdagen din, der du møter på alt mulig som kan sette følelser og tanker i sving, få vœre et sted der du lever det du synger. La livet ditt synge, om du synger med glede eller tårer. La livet ditt synge til Gud ved at du velger å stole på han, og ikke din egen forstand. Det er min oppfordring til deg, midt i kampen mot følelsene.

"Stol på Herren av hele ditt hjerte,
støtt deg ikke til din egen innsikt"
Ordsp 3:5





lørdag 27. september 2014

"Nå går det jo bra"

For noen dager siden snakket jeg om det å ta en opprydning i hodet. Jeg måtte nemlig det, fordi jeg var veldig sliten. Vil du høre hva som skjedde etter at jeg hadde tatt et lite skippertak på å få noen ting ut av verden?

Jeg følte meg 10 kg lettere, tårene trakk seg litt tilbake, og jeg tenkte etterhvert "dette går jo bra, hvorfor sa jeg nei til de tingene? Kanskje jeg skal si at jeg kan likevel..?"

Jeg skjønte fort at jeg ikke kan det, fordi det var en grunn til at jeg hadde tatt den opprydningen. Jeg følte meg 10 kg lettere fordi jeg hadde bestemt meg for noen ting, så det lå ikke så mye i hodet som sa "dette må du få fiksa nå, dette må du bestemme deg for snart..". Jeg følte meg 10kg lettere fordi jeg visste at det ikke var så mye som skulle skje fremover, og jeg hadde frihet til å slappe av og gjøre det jeg hadde lyst til. Men hva hadde skjedd om jeg hadde sagt "jeg er med likevel jeg"? Da hadde de tingene blitt lesset tilbake på meg. Det er så fort å ta på seg for mye selv om man vet at man egentlig ikke orker, og at det var en grunn til at man sa nei.

Så mitt lille tips til deg i dag, i forlengelse av det å ta en liten opprydning dersom du merker du har for mye å tenke på; ikke less det tilbake bare fordi du nå faktisk føler du har overskudd. NYT det å ha overskudd! NYT å ikke måtte ta stilling til så mye hele tiden, bare tenke på det du har lyst til. 

Jeg gjentar det jeg skrev i forrige innlegg:

Lovsang handler om hele livet ditt. Det handler ikke om de tingene du gjør som "får et synlig resultet" for de rundt deg. Noen ganger ser det litt annerledes ut enn vi er vant med, og det er helt ok :)

Siste tankene mine rundt dette, og kanskje det viktigste jeg har lœrt (holder på å lœre) så langt kommer snart, så da snakkes vi igjen da. I mellomtiden ønsker deg en velsignet god helg, full av liv og kjœrlighet!

"Min sjel, lov Herren, 
og glem ikke alle Hans velgjerninger"
Salme 103:2


onsdag 24. september 2014

En opprydning i hodet

De siste ukene har jeg lœrt noe nytt. Jeg vet at man trenger å slappe litt mere av når man er gravid, man skal lytte til kroppen og gi den hvile. Det betyr ikke at man skal kutte ut all aktivitet og trening, men man trenger begge deler. Dette visste jeg. Det jeg har lœrt nå er at man blir fortere sliten i hodet også når man er gravid! Hvertfall gjør jeg det, og jeg har snakket med en del andre som kan si seg enig. Det er mye som skjer, mye nytt som foregår, mye planlegging som pågår hele tiden, og rett og slett veldig mange tanker som fyller opp hodet. I tillegg til disse hormonene som kan ta helt av noen ganger. 

Det er ikke sikkert du er gravid, og opplever akkurat det samme som meg. Men det kan hende du likevel kjenner deg igjen i det å ha for mye å tenke på, det å streve litt for å holde hodet over vann. Kan jeg gi deg et råd? Ta det på alvor. Jeg var ikke flink nok selv til å kjenne igjen signalene, og plutselig sa hodet tydelig i fra at "nå må du stoppe litt opp hvis du skal klare å holde hodet over vann". Og jeg skjønte at nå er det alvor..

Jeg måtte rydde opp i kalenderen min, ved å si nei til de tingene som lå foran og ventet på et svar om jeg kunne vœre med på eller ei, og si nei til forespørsler som dukket opp. Jeg måtte lage en liste over småting jeg hadde hengende over meg som måtte fikses eller svares på (mailer, meldinger..) og få det unna. Jeg måtte gå over kalenderen min, sånn at jeg har en god oversikt over alt som skjer fremover. Jeg måtte bestemme meg for at jeg "må" ikke skrive flere blogginnlegg i uka, dersom jeg faktisk ikke orker å tenke så veldig. Jeg måtte rett og slett rydde opp i hodet mitt. 

Det å si nei kan i seg selv vœre en utfordring, spesielt når det gjelder ting som har med menighet og lovsang. Det var på en måte lett, fordi jeg rett og slett ikke orket, hodet mitt ville ikke. Samtidig som man blir litt plaget av tanken "burde jeg ikke klare det da"? "Burde jeg ikke vœre med på alt sånt, burde jeg ikke skrive masse blogginnlegg om lovsang - det er jo det jeg brenner for"? Jo, jeg brenner for det. Men lovsang kjœre deg - det handler om hele livet ditt. Det handler ikke om de tingene du gjør som "får et synlig resultat" for de rundt deg. Noen ganger ser det litt annerledes ut enn vi er vant med, og det er helt ok. 

Det kommer et par innlegg til rundt dette de neste dagene, men jeg stopper her i dag. For kanskje det er her du må begynne; med å rydde litt opp i hodet ditt. Gjør de små, enkel (eller vanskelige) grepene som tar litt vekt av skuldrene dine, som gir deg litt mindre å tenke på. Det er helt greit å gjøre det. Ta det som en varm oppfordring fra meg, og ikke se på det som et nederlag. 

Så snakkes vi igjen om litt :)


onsdag 17. september 2014

Ukens lovsang: For evig

For mange mnd siden skrev jeg om "Ukens lovsang: Forever". Dette er en låt både Bethel music og Kari Jobe har med på de siste albumene sine, og jeg elsker den! Den er så mektig! Den er nok den lovsangen jeg har hørt mest på de siste 10 mnd :) I vår ble den oversatt til norsk av noen flinke folk i Fildadelfia Oslo, jeg jeg har lyst til å dele teksten med deg dersom du ikke har fått den med deg.

For evig

Stjernene de gråt
og dagen ble til natt
verdens Frelser spottet og forlatt
På korset hang Hans kropp
Hans blod det rant for oss
Alt vår synd og skam ble lagt på Ham

En siste åndedrett
Mens himmelen så vekk
Guds egen sønn ble lagt i mørke
En kamp i graven sto
Men mørkets makt Han slo
og brøt for evig dødens lenker

Jorden skalv i det graven åpnet ble
fullkommen kjœrlighet en seier vant
Så død hvor er din brodd?
Var Kristus har stått opp
og overvunnet døden

For evig er Han herliggjort
For evig er Han løftet høyt
For evig har Han seiret
Lever i dag
Han lever i dag

Œre halleluja
Œre halleluja
Œre halleluja
Seieren er Hans




søndag 14. september 2014

Hva bœrer du?

"Akkurat nå bœrer jeg ingenting, jeg sitter nede og leser.." tenker du kansje nå. Eller "jo, jeg bœrer denne og denne byrden.." Det jeg vil snakke litt om i dag er hva vi er bœrere av åndelig.

Ofte kan vi be om å få se mer av Gud i lovsangen, og i møtene våre. Det er absolutt bra, vi ønsker det. Jeg hørte en tale for litt siden som fikk meg til å tenke på en annen ting også. Er vi klar over hva vi allerede bœrer? Og forvalter vi det?

Det står i bibelen at der to eller tre er samlet i Jesu navn, der er Gud midt i blant dem. Matt 18:20. Jeg tror ikke vi må trygle Gud om å komme på møtene våre, han er der, han er klar for å møte oss. Han er tilstede i vår lovsang. Kanskje vi også må be om at vi skal klare å se hva han vil, hvor han vil - om at vi skal klare å forvalte det vi allerede er bœrere av? Den hellige ånd er gitt oss, vi er bœrere av Den hellige ånd. Ap. gj. 2:2-4. Gud virker gjennom sin ånd, altså Den hellige ånd. Kanskje vi også må be om å klare å gjenkjenne hva Den hellige ånd allerede gjør gjennom oss, og forvalte det riktig der og da?

Det blir flest spørsmål, og ikke svar. Jeg har ikke noe svar å komme med, jeg har bare tenkt en del på det i det siste selv, og hadde lyst til å dele det. Jeg er for at vi skal be om å få se mer av Gud, jeg ble bare også trigga av det å selv bli obs på hva jeg allerede er bœrer av, og å forvalte det riktig. Ta det med deg som en inspirasjon om du vil, og del gjerne dine tanker også rundt det :)

Ha en fin søndag i sola der du er!


onsdag 10. september 2014

Dine tanker for meg..

Det er ikke hver dag jeg har like god tid til å sette meg ned å lese i Bibelen før jeg drar på jobb, men jeg blir uansett alltid oppmuntrert av å lese en salme. Jeg elsker salmene! I dag har jeg lyst til å oppmuntre deg med et lite vers fra salme 139.


Hvor uutgrunnelige Dine tanker er for meg, å, Gud!
Hvor veldig er summen av dem!
Salme 139:17

Vit at Guds tanker for deg er større og flere enn du aner. Han har planer for fremtiden din, og han har mange ting han gleder seg til å vise deg, gleder seg til å se deg ta steg ut i. Vit det og stol på det, midt i den hverdagen du opplever, og midt i alle livets tanker og bekymringer :)


Ha en velsignet god dag og uke videre!

mandag 8. september 2014

Takknemlig

Vet du hvor jeg har vœrt den siste uka? I sol og varme på Kreta. Om det var deilig? Ja! Jeg elsker norsk høst, men å få en uke med avkobling fra jobb, rutiner, internett og dagliglivet var godt for kropp og sjel. Noe av det første vi fikk vœre med på da vi kom hjem igjen, var å lede lovsang i Filadelfia. Flyet letta fra Kreta rundt midnatt natt til søndag, vi var hjemme og i seng kl 05.30, og kl 09.00 var det lydsjekk. Jeg skal ikke legge skjul på at vi var litt slitne, både meg og Johannes. Men; på tross av det.

Da formiddagsmøtet var ferdig var jeg veldig takknemlig. Takknemlig over å få tjene på den måten jeg gjør. Takknemlig over at det lille jeg har kan brukes til noe større. Takknemlig for å få vœre med på noe større. Takknemlig for tilliten jeg blir vist. Takknemlig for å få stå i lovsangstjenesten og få lede mennesker i lovsang. Lede mennesker til å rette blikket sitt mot Gud. Rett og slett bare veldig takknemlig.

Vi var hjemme noen timer midt på dagen og fikk oss litt søvn, før vi var tilbake der kl 17.00 for å spille på kveldsmøtet. Kroppen var fortsatt ikke helt med etter et døgn med veldig oppstykket søvn, men jeg var fortsatt veldig takknemlig. 

Ser vi fort på det som en selvfølge å få vœre med å lede lovsang når vi har gjort det en stund? Vi har nok lett for å havne i den grøfta (jeg snakker like mye om meg selv her). Vet du hva? Det er ingen selvfølge, og det trenger vi å minne oss selv på. Vi må huske at vi er priviligerte som får muligheten. Jeg hadde opplevelsen av å vœre veldig takknemlig på søndag, og vil minne meg selv på det fremover. Vœre takknemlig for det jeg far vœre med på, og se verdien i hver eneste lille eller store ting jeg gjør.




onsdag 27. august 2014

Duften fylte hele huset

Jeg har snakket mye om Maria, og måten hun tar seg tid til å sitte foran Jesu føtter og lytte til Han. Hun er et stort forbilde for meg på det området der. Vi møter Maria flere ganger enn dette i Bibelen, og den hendelsen jeg skal snakke om i dag er også en gang der Jesus kommer hjem til Maria, Marta og Lasarus. Underveis i festmåltidet henter Maria en krukke med nardus olje som hun smører utover Jesu føtter. Denne handlingen gir oss kanskje ikke bakoversveis sånn med en gang, men likevel er dette en fantastisk tilbedelseshandling hvis vi tenker litt på det.

Oljen er verdt en hel årslønn, og hun gir den med glede til Jesus. Det viser bare litt av hjertet hennes, og kjœrligheten hennes til han. Hun ønsket å vise at hun œret Han, foran alle sammen. Hun kunne valgt å bruke den på seg selv jevnlig, og det ville gjort at hun fremsto som mere "vellykket"  - det var nemlig bare de aller rikeste og mest velstående som hadde råd til noe sånt. Men hun la kronen sin, œren sin, ned for Jesu føtter.

Det som har festet seg mest ved meg ved denne hendelsen er en enkel setning..



"Huset ble fylt av duften av salveoljen"
Joh 12:3

Vet du hva? Maria sin tilbedelseshandling fylte hele huset med en fantastisk duft.

Jeg tror at når vi velger å tilbe Jesus, sånn som Maria, så vil det stedet der vi er fylles med en duft. En duft som man legger merke til. Jeg har et ønske om at min tilbedelse skal han en sånn virkning. Jeg vil det skal merkes der jeg er at jeg med livet mitt tilber Gud. La det bli din drøm og ditt ønske også. Tilbe Gud ut av ren kjœrlighet, og la huset ditt fylles med duften.


Inspirasjonen til dette innlegget fikk jeg fra en tale av Egil Svartdahl jeg hørte på søndag i Filadelfia. Jeg anbefaler deg å lytte til den - du finner den ved å følge linken under:




mandag 25. august 2014

Nye norske lovsanger

Du har kanskje fått det med deg allerede, men David Andre Østby har nettopp kommet med 2 nye lovsanger på norsk! De har blitt sluppet som singler begge to, og om ikke alt for lenge kommer hele plata. Jeg kan si med hånda på hjertet at du burde glede deg :)

Enn så lenge anbefaler jeg deg å laste ned "Velkommen" og "Gi meg Jesus" på itunes.





Jeg tror det er både bra og viktig å synge norske lovsanger
og er så takknemlig for de som da skriver det. 


søndag 24. august 2014

Her og nå

Livet forandrer seg dere, og omstendighetene forandrer seg. Jeg har opplevd ganske mye siden jeg som 18-åring flyttet til Australia i ett år, for så å flytte til Oslo når jeg kom hjem. Her har jeg da hovedsaklig bodd siden, og til jul flytter vi igjen. Jeg og Johannes tar med oss den lille prinsessa som ligger i magen (hjertet mitt hopper av glede!!), og flytter til sørlandet. Det er både skummelt og veldig bra på en gang. 

Jeg har opplevd livet generelt med alt det har ført med seg, men også i lovsang og som lovsanger har jeg både opplevd og fått ta del i masse. Og jeg er så takknemlig for alt sammen! Jeg gleder meg også veldig til det som ligger foran, det blir virkelig veldig spennende! Mer om det vil jeg dele en anna gang - stay tuned ;)

Men så er det her og nå da. Her og nå. Noen ganger når vi har mye som skal skje, så er det lett å leve litt i fremtiden. Planlegge det som ligger foran, vente på det, glede seg, grue seg. Det er ikke noe feil i det nødvendigvis, det er bra å drømme. Men glemmer vi ikke da fort her og nå? Glemmer vi å se velsignelsene i livet her og nå, og storheten i det vi får ta del i her og nå?

Det er ikke sikkert du har det på akkurat samme måte som meg, at du faktisk skal flytte. Kanskje du drømmer om noe du håper skal skje en gang, og derfor glemmer verdien i her og nå? Uansett har jeg lyst til å oppmuntre deg til å få med deg det Gud har for deg her og nå. Jeg har hvertfall lyst til å få med meg det han har for meg. Og jeg har lyst til å kunne se tilbake på hver epoke av livet mitt og se at jeg der og da levde et liv der jeg i hverdagen husket på hvem jeg lever for, og gav Gud œre. 

Lovsang handler om hele livet ditt, og hverdagen din, dagen i dag. Få med deg det Gud har for deg som lovsanger nå, ikke gå glipp av det han vil vise deg, lœre deg, glede deg med. Tenk så mye jeg hadde gått glipp av dersom jeg for 3 år siden bare hadde fokusert på det vi nå den siste tiden har bestemt oss for å gjøre til jul? Der og da har ført til der du er i dag, her og nå fører til dit du skal. La alt sammen vœre en lovsang til Gud ut i fra hvordan livet er, hver dag.


Lovsyng Gud i dag ut i fra dagen i dag,
så vil det vœre med på å gjøre hele livet ditt til en lovsang! 


Ønsker deg en fiiiiin søndag, der du er :)



onsdag 20. august 2014

Min enkle påminnelse..

Kort, men det viktigste jeg vil si deg i dag:

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer,
for livet utgår fra det"
Ordsp 4:23

Bevar lovsangshjertet ditt. Bevar hjertet ditt som du vet er kalt til å lovsynge Gud, œre han, og leve for han.




onsdag 13. august 2014

Den bortkomne sønn

Lignelsen om den bortkomne sønn har de fleste av oss enten lest selv, eller blitt fortalt. For en liten stund siden leste jeg den på nytt, og tenkte på en ting. Jeg tror ikke det jeg tenkte på var hovedbudskapet Jesus ville få frem da han fortalte den lignelsen, men håper du likevel kan skjønne hva jeg mener.

Har du noen gang opplevd at det begynner nye mennesker i menigheten, som kanskje nettopp har blitt frelst, eller nettopp kommet tilbake til Gud. Ikke lenge etter at de har kommet tilbake får de synge en sang de har lagd på et møte. Eller kanskje de får bli med i lovsangsteamet, og de får lede en låt eller to. Samtidig har du vœrt med lenge. Du har vœrt trofast, du har vœrt på øvelser og vœrt med i teamet i mange år. Og den sangen - den hadde du lyst til å lede.

Skjønner du hvem jeg mener at vi som har gått i menighet lenge, kanskje hele livet, kan ligne litt på? Storbroren. Han ble frustrert over at faren stelte stand en stor fest, og mest av alt at han slaktet gjøkalven. Det hadde han aldri gjort for han, selv om Han hadde vœrt der hele tiden. Farens respons er denne: 


"Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 
Men nå er det rett at vi skulle fryde oss og vœre glade, 
for din bror var død, og er nå blitt levende, han var fortapt, 
men er nå funnet"
Lukas 15:31-32

Vet du, jeg skjønner storebroren godt. Og jeg både skjønner og kjenner meg igjen i det jeg skrev over som vi lovsangere kan oppleve og føle. Her tror jeg vi må gjøre oss en bestemmelse. 

Vi må bestemme oss (igjen) for at det å vœre med i lovsangstjenesten ikke handler om at vi skal få gjøre det vi kanskje har veldig lyst til, men at vi skal gå i det Gud kaller oss til, og gå gjennom de dørene han åpner for oss. Vi skal tjene Gud og menigheten. Vi må se storheten i det at vi, som storebroren, alltid er hos Gud, og alltid får ta del i det han gjør. Vi må huske at Gud ser de tingene vi gjør gang på gang på gang, uten at kanskje noen legger merke til det. Han ser trofastheten, og han sier at den som er trofast i smått vil også vœre trofast i stort. Vi må huske på at Gud ser lengslen i hjertet vårt, og han ønsker at vi skal ta steg ut i lengslen, når tida er der for det. Vi må minne oss selv på at vi ikke kjenner veien denne personen har gått med Gud 100% selv om vi kan ha våre tanker om det utenfra.

Vi må minne oss selv på at Gud fremfor alt ønsker at vi skal utøse hjertet vårt til han, der ingen andre ser det. Og den kjœrligheten vi har til han, den lovsangen vi har til han, vil merkes på hele oss. De rundt vil merke det, og det vil lede mennesker til å lovsynge han, lengte etter han.

Vi må bestemme oss for å glede oss over lillebror, som har kommet tilbake der han hører hjemme, og glede oss over at han kan få uttrykke kjœrlighet og takknemlighet til pappa. Noen ganger er det akkurat det noen andre som kanskje ikke har kommet hjem igjen enda trenger å høre.


Og vit at Gud ser deg, 
og han fryder seg hver dag over at du tilhører Han, 
og over alt du gjør og er i lovsang :)



søndag 10. august 2014

Grønne fingre?

I dag skal jeg røpe noe om meg selv; jeg har mye å lœre når det kommer til det å passe på blomster! Jeg har absolutt bedret meg, men har fortsatt et stykke igjen å gå.. Klarer jeg å ha en blomst i mer enn noen uker er jeg ganske fornøyd. Jeg kan fort glemme å vanne, så da heller jeg på litt ekstra for å ta igjen det tapte, og den ender med å drukne. I tillegg skal en del blomster (hvertfall de som står ute på bordet om sommeren) plukkes. Jeg må fjerne de blomstene som er døde, sånn at nye kan vokse frem. Det er heller ikke lett å huske skal jeg si deg! 

Jeg har en blomst som egentlig så helt fortapt ut for noen uker siden, alle blomstene på var døde. Trodde jeg hvertfall, før jeg så at det var noen få levende der, og noen få knopper. Så jeg plukka bort alt det døde, og den så nesten verre ut, for det var nesten ingenting igjen av den. Men nå! Nå skal du se den. Den er faktisk veldig fin, men masse nye blomster på. Og hvor vil jeg med å fortelle dette (bortsett fra å skryte av at jeg klarte å redde en døende blomst..)??

I Johannes kan vi lese om at at Jesus er det sanne vintre, og at Gud er vingårdsmannen. Vi leser om at vi ikke kan bœre frukt uten at vi blir i Jesus, holder oss nœr til han. Jeg har lyst til at livet mitt skal bœre frukt, i mange former. Det krever faktisk at jeg holder meg nœr til Jesus. Det funker ikke å koble greinen av treet, og forvente at den da skal blomster videre på samme måte. Jeg må vœre koblet på, noe jeg har merket flere ganger. Noen perioder kan jeg vœre dårligere på å bruke tid med Gud enn jeg ønsker, og da ser jeg ikke de samme fruktene. En tett relasjon med Gud gir frukter. I en tett relasjon med Gud åpenbarer Han flere ting for meg, og minner meg på ting som jeg kanskje kan dele videre? Det er en frukt.

"Og hver gren som bœrer frukt, beskjœrer han, 
så den kan bœre mer frukt"
Joh 15:2

Og her kommer alt blomstersnakket mitt inn.  For; på samme måte som jeg måtte beskjœre blomsten min for at de nye blomstene skulle få plass til å blomstre, så må vi tillate at Gud beskjœrer oss. Hvordan da? Kanskje det er ting i livet vårt som må fjernes. Noe vi bruker masse tid på, som må fjernes. En uvane vi har, som må fjernes. Noe vi selv ser på som innbringende, som ikke er det. Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg trenger å beskjœres, og det på jevnlig basis. Tillater vi Gud å gjøre det? Det kan vœre både sårt og vanskelig å gi slipp på ting, og det kan noen ganger gå på stoltheten løs. Det kan til og med ta litt tid.

Jeg lar spørsmålet stå åpent, så kan du selv tenke litt på det. Men vit at på samme måte som blomsten våknet til liv ved at jeg fjernet en del (ganske mye faktisk..) rusk - så vil ditt liv også blosmtre og bœre enda mer frukt dersom du lar Gud beskjœre deg litt en gang i blandt. 

God søndag :)




torsdag 7. august 2014

En ny høst

Nå er det ganske snart en ny høst dere! Møtene i menigheten skal i gang for fullt igjen, og tjenesten vår i lovsang skal i gang for fullt. Her har jeg et lite spørsmål til oss.

Hvilken innstilling går vi inn i høsten med?

Her om dagen måtte jeg bestemme meg litt, fordi jeg merket at innstillingen min ikke var helt på plass, ikke helt der den skal vœre. Vi kan fort havne i en greie der vi tenker at lovsangsarbeidet er der for oss. "Nå er det en ny høst der jeg skal få vokse, der jeg skal få mine behov som lovsangsleder møtt, der jeg skal ta steg som leder". Det er ikke løgn at disse tingene følger med i pakka, men..

Vi er med i lovsangsarbeidet for å tjene. Vi tjener Gud, vi tjener menigheten, vi tjener andre mennesker. Vi skal legge ned vårt eget, våre egne behov, våre egne ønsker, for å tjene. Gud kaller oss til å tjene, til å knele, til å stille oss sist i rekka, til å vœre ydmyke. Han kaller oss til å vœre ydmyke på den måten at vi setter andres behov foran våre egne. Det betyr ikke at vi ikke skal bruke autoriteten vi har blitt gitt i lovsang, men vi skal gjøre det for å tjene. Fordi det tjener menneskene vi leder.


Men den som er størst blant dere,
skal vœre deres tjener.
Og den som opphøyer seg selv,
skal bli fornedres,
og den som fornedrer seg selv,
skal opphøyes.
Matt 23:11-12

Gud vil vi skal komme fremfor han å spørre hva vi kan gjøre for han. Vi skal se behovene i menigheten, og gjøre det som tjener menigheten. Kanskje det ikke er akkurat det vi ser på som våre personlinge behov, men det handler heller ikke om det.

Andre ord for det å fornedre seg er å bøye seg, kaste seg for ens føtter, svelge sin egen stolthet, ydmyke seg.. Det kan høres ut som bare negative ting, men det er det ikke. Gud sier at den som gjør dette skal han opphøye.

Jeg tror absolutt du kommer til å vokse og ta steg som lovsangsleder denne høsten, dersom du bestemmer deg for å tjene. Gud kommer til å la deg vokse, i det at du er ydmyk og setter andres behov først. Kanskje ser det litt annerledes ut langs veien enn du hadde trodd, men vit at det stemmer. 


Bestem deg for å tjene, 
ut fra et hjerte som elsker Gud og lovsang, 
og ønsker å se andre mennesker i tilbedelse til Gud. 

Bestem deg for å tjene, 
ved å sette dine egne behov sist. 

..og la Gud opphøye deg på sin måte.