onsdag 29. mai 2013

Veien vi går

Jeg har gått en vei, jeg går fortsatt, og kommer alltid til å gjøre det. Det startet på en måte, og har fortsatt på andre måter, ettersom jeg har blitt eldre, jeg har gjort ulike ting, og jeg har vokst tettere på Gud. Langs veien tar jeg valg, og prøver så godt jeg kan å følge det hjertet mitt sier, det Gud legger foran meg. Og jeg er så glad jeg har gjort, og gjør, det!

Hvordan det å ta de valgene har sett ut, har variert fra gang til gang. Da jeg var ganske ung startet det med at jeg ganske ivrig stilte meg til disposisjon for å hjelpe lovsangsteamet i menigheten hjemme å styre overheaden (for de som fortsatt vet hva det er for noe..) Hvorfor? Jeg synes det var så bra det de gjorde, jeg opplevde det som godt. Jeg hadde lyst til å gjøre det enklere for de, og jeg hadde lyst til å ta del i det de fikk gjøre.

Noen år senere startet jeg, sammen med et par andre, et lovsangsteam. Hvorfor? Jeg likte sang og musikk. Jeg hadde opplevd hva lovsang gjorde med meg, og det ville vœre en som kunne hjelpe andre å oppleve det samme. Jeg likte å synge sanger om hvem Gud er, og bruke de for å formidle til han hva han betydde for meg, formidle bønnene mine..

En del år etter det flyttet jeg hjem fra Australia etter å ha bodd der i et år, og ble ganske fort med i lovsangstjenesten i menigheten jeg da begynte i. Hvorfor? Fordi jeg visste at Gud hadde lagt lovsang på hjertet mitt, jeg visste at det var det han hadde kalt meg til.. Jeg brant for det.

Det er snart 6 år siden! I mellomtiden har jeg tatt en utdannelse, bodd i London, startet en blogg, giftet meg..og jeg tar fortsatt valg og steg. Gud legger drømmer og tanker i meg, og viser meg hvor og hva han vil jeg skal bruke tida mi nå. Hva jeg skal prioritere, hva jeg skal gjøre for å hjelpe andre som går den veien jeg har gått og går. Hva jeg skal gjøre for å leve ut det han har kalt meg til.

Jeg skrev ikke alt dette nødvendigvis for å vise dere hvordan livet mitt har vœrt, men for å oppmuntre deg i den fasen du er! Det kan se ulikt ut hvorfor du velger det du gjør, alt etter hvor du er i livet. Men vit at der du er - er viktig! Der du er -  er en del av en reise Gud tar deg med på. Er du der at du har lyst til å bli med i lovsangsteam? Gjør det! Det kan vœre Gud som legger det på hjertet ditt fordi han har kalt deg til det. Jeg heier på deg! Er du der at du lurer på om du skal søke deg inn på bibelskole? Gjør det! Det kan vœre Gud som vil ta deg på neste steg. Er du der at du har hørt Gud si at du skal gi slipp på noe, for så å ta steget inn i andre ting som ligger på hjertet ditt? Gjør det! Han har kanskje mer for deg enn det du gjør nå. Er du der at du føler det helt riktig å bli akkurat der du er? Kult - du lever i Guds plan for ditt liv, for denne tida.


"Den som er trofast i smått, er også trofast i stort"
Lukas 16:10

Fikk dette bibelverset av ei venninne her om dagen (Takk gode deg - for at du sendte det!), og vil dele det med dere. Det er så sant! Vœr trofast i det du står i, så setter Gud deg over større ting. Det ser kanskje annerledes ut enn du tror, men be han om å vise deg hvilke store ting han bruker deg til der du er. 

Og vit dette; der du er akkurat nå er viktig! Du utgjør en forskjell, og du er trofast i det du lever i sammen med Gud akkurat nå. Så tar du et nytt steg når det er tida for det - følg hjertet ditt. Jeg hadde ikke vœrt der jeg er i dag, hadde det ikke vœrt for alle valgene jeg har tatt der jeg har fulgt hjertet mitt langs veien. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!



onsdag 22. mai 2013

Fortsette å œre..?

For litt siden skrev jeg om "Hva vil det si å œre noen?" Hvordan vi œrer Gud ved å stole på hans ord, og handle på det. Dette har jeg tenkt mere på, og jeg tror ikke det kun handler om når vi opplever noe utfordrende, og spør Gud om råd. Hva med de gangene Gud forteller oss en ting som han sier han vil fikse for oss, og det tar litt lengre tid enn vi kanskje forventer. Kan vi bestemme oss for å œre Han med livene våre ved å ikke prøve å fikse det selv - men fortsette å takke Han for at Han har sagt han skal gjøre det, og kommer til å gjøre det?

I løpet av livet møter vi på ulike ting vi har lyst til, og som vi ser på som behov. Jeg og Johannes opplevde det for en stund siden. Men det vi begge også opplevde var at Gud sa ganske tydelig til oss at han ville fikse det for oss. Ja, vi kunne fikset det selv, men han ville gjøre det. Vi bestemte oss for å tro på det. Dette begynner å bli en liten stund siden, og vi har fortsatt å tro. Har det løst seg? Nope.

I ventetiden der man ser at "vi har et behov der, og det nœrmer seg at behovet øker" (i våre øyne hvertfall..) blir det utfordrende å skulle fortsette å tro Gud. Det er lett å høre på tankene som sier at "kanskje Gud vil at dere nå skal fiske det selv.." Og det er lett å miste troen på at Gud kommer til å fikse det. Ser Han ikke at vi trenger det? Eller kanskje han ser med litt andre øyne enn oss - og ser noe annet enn oss?

For noen dager siden snakket vi om det igjen, og spurte Gud på nytt hva han ville vi skulle gjøre. Og igjen hørte begge tydelig at "Jeg vil fikse det for dere.." Er det lov å si at jeg på en måte skulle ønske han hadde sagt "fiks det selv" - så ble det hvertfall i orden..? Men nei, det gjorde han ikke. Og vi bestemte oss igjen for å tro på det han sa, og gå på det.

I det tenkte jeg på dette; å œre Gud ved å stole på han i det han sier her er en del av det å gjøre livet mitt til en lovsang! Og da ble det litt enklere. Jeg vil at mitt liv skal vœre en lovsang! Jeg vil at jeg i ulike situasjoner skal kunne si at jeg œrer Gud! Og det gjør vi her, ved å stole på hans ord.


"Herren har behag i dem som frykter Ham,
i dem som setter sitt håp til Hans miskunnhet."
Salme 147:11

Kanskje du opplever noe lignende. Kanskje du trenger større plass å bo, kanskje du har lyst på barn, kanskje du er syk. Det kan vœre en stor eller liten ting. Men jeg tror at om det er viktig for deg, og om Gud har gitt deg et løfte på noe, så vil han gjøre det. Jeg har lyst til å oppmuntre deg til å fortsette å stole på Guds ord, og fortsette å takke han for det. Si "takk Gud at du har kontroll på situasjonen, og at vi kommer til å få.." Og snakk med han underveis. Spør han hva han sier om situasjonen nå. Kanksje han vil si noe nytt, eller kanskje han vil minne deg på det samme. Uansett styrker det deg, og du viser gjennom det at du ønsker å følge det han sier hele veien.


Gjennom det œrer du han. 
Gjennom det er livet ditt et vitne om hans 
storhet, godhet og kjœrlighet. 
Gjennom det gjør du ditt liv til en nydelig lovsang som synger 
både de dagene det er utfordrende og de dagene det er litt enklere.


torsdag 2. mai 2013

Ånd, sjel og kropp

Vi lœrer å ta vare på ånd, sjel og kropp. Så kan det variere hvor flinke vi er til å ta vare på de forskjellige tingene. De siste ukene har jeg hatt mye å tenke på. Jeg gifter meg nemlig på lørdag - med verdens beste Johannes! Midt i alt har jeg tatt vare på kroppen min. Jeg har fortsatt å trene som jeg pleier, og jeg har spist den samme maten. Jeg har tillat meg selv pepsi max i stettglass og sjokolade på hverdagene, men det er lov når man nœrmer seg bryllup og synes man fortjener det ;) Jeg har tatt vare på ånden min, ved å bruke tid med Gud der har fyller meg med sine sannheter, og jeg kan dele alt jeg bœrer på. Så var det sjelen min da..glemte jeg den underveis?

Forrige lørdag skulle jeg fikse noen småting, ellers bare slappe av. Men jeg klarte ikke slappe av.. Og humøret var ikke helt på topp. Helt til Johannes sa "i dag gjør du kun akkurat det du har lyst til, se bort fra de tingene du skal gjøre. Så vil jeg du skal gjøre en ting til. Dra til byen, og kjøp deg akkurat det du har lyst på". Flaut å si eller ikke; humøret mitt steg, og tårene som rant fordi jeg var sliten stoppet opp.

Jeg gjorde noen av de tingene jeg skulle, satt meg på utsida i sola og leste bok og spiste sjokolade, og dro til byen og shoppa. Det kan høres rart ut å si at jeg ble glad bare fordi jeg kunne shoppe og bruke penger. Samtidig tror jeg at jeg gjennom det passet på sjelen min. Jeg gjorde noe der jeg kun tenkte på meg selv, noe som gjør meg glad, jeg gjorde akkurat det jeg ville. Jeg shopper ikke mye, og blir derfor glad av å kunne unne meg noe en gang i blant. Og noen ganger synes jeg at jeg fortjener det litt ekstra.

Husker du å passe på sjelen din? Det er like viktig som både ånd og kropp, de må vœre i balanse. Som min (nesten) svigermor skrev om her om dagen. "Den finfine balansen".
Du kjenner deg selv best, og vet hvordan du kan passe på sjelen di. Og uansett hva det er, ikke tenk at det er teit eller flaut. Det er ikke teit å innrømme at du blir glad av å shoppe en gang i blant.


Så vil jeg samtidig ønske dere alle noen fine uker fremover! Noen dager etter bryllupet drar vi på bryllupsreise - noe vi gleder oss veldig til. Så da blir det stille på denne fronten en liten periode. 



Oppmuntrer deg til å ta tak i det jeg har skrevet om i dette innlegget - ta vare på ånd, sjel og kropp. Og ta ellers en titt på de tingene jeg har skrevet før. Kanskje det er noe som kan vœre bra å lese en gang til :)


 -  Ida Jacobsen (..snart Jacobsen Groth!)  -