onsdag 3. oktober 2012

Lengte etter liv..


Har du opplevd å stå i tjeneste, og føle at ting er litt dødt? Føle at du gjør det bare fordi du alltid har gjort det, men du ser ikke lengre fruktene av det? At du ikke klarer helt å kjenne selv at det skjer ting verken før, underveis, eller etter - og at du ikke møter Gud gjennom det på samme måte som du kanskje har gjort før? Det har jeg!

Det første jeg vil si er at du er ikke alene om det, og det er normalt å oppleve det sånn i perioder. Noen korte, og noen som føles som uendelig lange.

Så kommer det som vi kanskje vet godt, men glemmer litt fordi er så vant med å føle ting. Vi kan ikke basere tjenesten vår på følelser. Å hei - da skal jeg love tjenesten min hadde gått opp og ned!!! Vi må basere tjenesten vår på at vi vet Gud har kalt og utvalgt oss, og at vi vet at når vi stiller oss fram og lar Han bruke oss, så gjør han det. Jeg sier ikke at det er enkelt, for jeg vet godt hvordan man kan lengte etter det å føle noe. 

Samtidig.. midt i det at jeg kan lengte etter å føle noe, så klarer jeg å bestemme meg for å fortsette å gå. Fortsette å stå i tjeneste. Enkelt? Nei; fordi vi som mennesker lengter etter liv. Og ting som føles dødt bringer ikke med seg følelsen av liv. Men samtidig ja; fordi jeg vet så godt hva hjertet mitt vil, og hva hjertet mitt lengter etter. Og jeg vet at selv om ting ikke alltid føles like levende, så er det livet i Gud som gir meg det virkelige liv! Det er en, noen ganger daglig, bestemmelse. Hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg har erfart og vet at Guds kall over livet mitt og ditt er det samme i de periodene også. Man føler det ikke så sterkt, men blir sterkere i at vi vet med hjertet vårt at det stemmer. 

Og hjerte og følelser er to forskjellige ting.. Hjerte er ditt indre deg, der livet ditt springer ut fra. Hjertet ditt vet sannheter om hvem du er, og hvem Gud er. Følelsene skal man absolutt ta på alvor - for de påvirker oss! Og de er faktisk ikke alltid til å spøke med. Men følelsene kan reagere på ting hjertet vårt vet at ikke stemmer. Hjertet har som regel rett.

Og hva skjer når vi fortsetter å gå? Gud bruker oss! Det har skjedd flere ganger at jeg kan ha ledet lovsang. I etterkant snakker jeg med Johannes, og forteller kanskje da om hvor dødt det føltes for meg. At jeg kanskje ikke følte Guds nœrvœr i det hele tatt. Ja, jeg snakker om det selv om jeg vet at det ikke handler om at jeg skal føle så mye, men jeg står i tjeneste for Gud. Så kan det gå noen dager, og det tikker inn mld fra personer som virkelig har opplevd Guds nœrvœr gjennom det. Hva betyr det? At selv om ikke jeg føler noe, så går jeg likevel på det Gud sier - og da gjør han ting. Så om ikke følelseslivet mitt blir pleiet gjennom det, så vokser jeg i det å vite at når jeg går på tross av hvor dødt og tungt det kan føles - så gjør Gud sitt. Jeg gjør min del, og Han sin.

Igjen; jeg sier ikke at det er veldig gøy å oppleve det sånn, at jeg innrømmer lett at jeg kan bli frustrert til tider. Men da blir det desto viktigere å ta den bestemmelsen daglig, og minne seg selv på at kallet over livet mitt er ikke basert på følelseslivet mitt - men på en Gud som er tilstede. At det handler om noe mye større enn hva jeg føler her og nå. Og at vi tjener en Gud som er mye større enn hva jeg føler her og nå. Igjen; en Gud som er tilstede uansett!


Ha din lyst og glede i Herren, 
så gir Han deg alt ditt hjerte ber om!
Legg din vei i Herrens hånd,
stol på Ham så griper Han inn!
Han lar din rettferd stige opp som lyset,
din rett som høylys dag!
Salme 37:4-6



Ingen kommentarer: