søndag 29. januar 2012

Et miljø som oppmuntrer hverandre

Når du stiller deg frem som lovsanger og lovsangsleder handler det ikke om at du skal måtte prestere. Gud måler ikke prestasjonen din opp mot noe eller noen, og fokuset skal ikke være på deg. Dette er helt sant, men; du stiller deg samtidig frem og gir noe av deg selv. Når man står f.eks på en scene og spiller eller synger, kan man fort bli mer sårbar. Som menneske vil man gjerne ha bekreftelser på at det man da gir av seg selv, er noe som andre liker. Er du enig?

Her tror jeg det er viktig at vi tar en runde med oss selv på hvor vi henter bekreftelsene våre. Jeg har mange ganger opplevd å få kommentarer etter at jeg har ledet lovsang, der mennesker har bekreftet at de gjennom lovsangen har klart å løfte blikkene sine mot Gud. Men jeg har like mange ganger opplevd å ikke få kommentarer på det i det hele tatt. Betyr det at det ikke var bra lovsang? Betyr det at menneskene der ikke har klart å lovsynge? Betyr det at ikke Gud har rørt ved mennesker? Betyr det at det jeg gjør ikke er bra? Nei.

Vi trenger å grunnfeste oss i noe annet. Vi trenger å grunnfeste oss i sannheter som "Gud er for meg" når vi står frem og leder lovsang. Sannheter om at når vi velger å stille oss frem bruker Gud oss, at vi er utvalgt, at Gud har gitt oss noe å formidle. Vi trenger å være plantet på fjell! Dette er noe jeg har måttet ta flere steg i å gjøre - og jeg har også opplevd viktigheten i det. Jeg har opplevd en at Gud legger et tykt lag av beskyttelse rundt hjertet mitt etter at jeg har ledet lovsang, der han viser meg at uavhengig av kommentarene fra andre ser Han til hjertet mitt i det jeg gjør, og Han fryder seg over det.

Ja, vi skal være grunnfestet i dette. Men betyr det igjen at vi skal slutte å oppmuntre hverandre? Nei - tvert imot! Jeg synes vi skal bli flinkere på det! Jeg kan ofte ting mennesker rundt meg gjør er bra. Hvorfor sier jeg det da ikke til denne personen? Er det fordi vi da heller sammenligner oss med den personen? Jeg vet selv hvor mye det kan bety å få en kommentar etter at man har stilt seg frem og gjort noe som kan koste litt - og ønsker derfor å være en som oppmuntrer de rundt meg.

Det blir din oppgave å grunnfeste deg i noe annet enn det menneskene rundt deg sier, det er en bestemmelse du må ta. Det er ting du må gjøre til sannheter i deg selv. Men så blir det også din oppgave å oppmuntre de rundt deg. Hvis du tenker noe bra eller fint - ikke bare tenk det, si det! Det kan være nettopp det den personen trenger for å våge å ta det neste steget i Guds plan for dens liv. Og jeg tror at om du gjør det kan du være med å skape et miljø der man oppmuntrer hverandre og løfter hverandre frem. Det handler ikke om å rangere hverandre og måle seg opp mot hverandre - men om å gjenkjenne Gud i de tingene som skjer, og gjenkjenne hvordan Gud bruker både deg og menneskene rundt deg.

"Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre,
som dere også gjør"
1. Tess 5:11





1 kommentar:

Spirea sa...

Fantastisk bra innlegg! Du sier det så ekte og ærlig, og ikke minst enkelt å forstå. Lovsang er ikke noe hokus-poku, men en fantastisk måte å ære Gud, være tett inntil og la bønner fra hjertet stige opp. Slik har iallefall jeg erfart det. Jeg er tidligere lovsangsleder, nå er jeg tatt litt til side...Men det synges og spilles daglig :)
Jeg syns dette var en nydelig blogg som jeg er gla jeg fant via en annen blogg - og jeg legger meg til som følger her, jeg :) Må Gud velsigne deg!! Og la din lovsang stige!! :)) Klem