søndag 9. oktober 2011

Vi vet det så godt, men det er fort å glemme..

I hverdagen min som personlig trener er det noen fraser jeg sier mer enn andre. Jeg mister fort telling på hvor mange ganger jeg i løpet av en dag sier:


Well done!
Keep going!
Nearly there!
One, two, three, four...TEN!
This is your last chance - make it count!
I know it hurts, but this is where you push the limit..

..og..

coremuscles on!

Hvis du har lest bloggen min en stund har du helt sikkert fått med deg at jeg har skrevet noen innlegg om det å trene kjernemuskulaturen sin. Da tenker jeg ikke på den treningen jeg driver med på jobb daglig, men der jeg ser på kjernemuskulaturen som mitt og ditt personlige forhold med Gud. Kjernen i alt, som holder oss oppe og gjør oss sterkere! Og som trenes statisk, det vil si å sette seg ned å bruke tid med Gud uten å gjøre noe annet. De andre innleggene finner du HER.


Her en dag hadde jeg time med ei av PT kundene mine. Hun gjorde en øvelse der hun skulle hoppe opp på en stepkasse og gå ned i igjen - så mange ganger hun klarte i løpet av 45 sekunder. Målet var å slå sin egen rekord. "Hva er det du skal huske på ift teknikk?" spurte jeg før hun startet, og hun ramset opp en del ting.. "..and I have to keep the coremuscles on!" "Perfect! Ready? GO!" sa jeg da, og hun gav alt. Da hun hadde holdt på litt mistet hun balansen, og jeg sa med en gang "coremuscles on!" før hun fullførte (og slo rekorden sin med glans!) Hun visste at for å gjøre det best mulig burde hun ha kjernemuskulaturen på plass, det var det siste hun sa før hun starta. Men noe skjedde underveis der hun ble veldig opptatt av hvor fort det skulle gå, og det å slå rekorden.


Dette er nok noe vi også ofte gjør. Vi vet at det å ha vårt eget forhold med Gud på plass er kjempe viktig, vi vet det. Men vi blir så opptatt av alt vi skal, og hva vi skal nå og klare, at vi glemmer det. Vi skal bare på den øvelsen der, vi skal bare på den samlingen der, vi skal bare treffe de folka der, vi skal bare.. og så glemmer vi det, eller ser kanskje ikke viktigheten i det. "Blir du aldri lei av å skrive om dette Ida?" Kan det hende noen tenker. Da kan jeg si med en gang at det gjør jeg ikke. Rett og slett fordi jeg har erfart hvor viktig det er. Jeg kan si med hånda på hjertet at det å bruke tid på å trene kjernemuskultaturen min (stoppe opp og bruke tid med Gud) er det som gjør at jeg klarer å stå gjennom alt som skjer! Og en annen grunn til at jeg ikke blir lei av det er at jeg vet hvor fort det er å glemme det. Vi trenger å bli minnet på det ved jevne mellomrom! Akkurat som denne dama trengte å bli minnet på det, selv om hun visste det, trenger vi å bli minnet på det. 

Finn din måte å trene kjermemuskulaturen din på, men ikke glem det. Minn deg selv på det, se for deg at du har en PT som sier det til deg ved jevne mellomrom! Og selv om det ikke alltid føles som det har noen nytte - tro meg: det har det! 

Ikke se smått på det, og la det bli det viktigste du gjør!


Ha en god søndag kjære alle sammen :)

Ingen kommentarer: