lørdag 30. juli 2011

Må Din herlighet dekke jorden!

Lovsang handler om å gi Gud ære. Jeg vet jeg har sagt det mer enn en gang den siste tiden, men det er fordi det er noe som virkelig har fått bli en sannhet i meg, og jeg tror det er viktig å fokusere på. Det er noe jeg har fått gjøre ved flere anledninger, og jeg har sett hva det gjør med meg som person, og med andre.

En salme jeg har brukt litt tid med i det siste er salme 57 - som er helt fantastisk! Tidligere har jeg skrevet om salmene, og det at veldig mange av salmene i Bibelen er klagesalmer. David uttrykker akkurat det han trenger til Gud, selv om det ofte er klaging eller frustrasjon. Akkurat som vi kan oppleve selv i tiden vi lever i, gjennom dagene som går. Og det er bra, vi skal få uttrykke oss, vi trenger ikke ta på en maske foran Gud! Men så er det en ting til David gjør..

..uansett hvor vanskelige ting han går gjennom, så skriver han også mye om at Gud er verdig vår ære. At han vil løfte blikket sitt mot Gud midt i alt, fordi han er større enn det som skjer rundt han.
For en mann..for en lovsangsleder..for et forbilde!

Jeg skriver ikke hele salmen her, har trekt ut noe. Men anbefaler deg å slå den opp, så får du med deg alt.

"Vær meg nådig, Gud, vær meg nådig. For min sjel tar sin tilflukt til Deg. Og i Dine vingers skygge tar jeg tilflukt, inntil ulykkene er gått over."
Det er kjempe tydelig at da David skrev denne salmen gikk han gjennom noe som var utfordrende. Men det første han gjør er å søke tilflukt under Guds vinger. Og her tror jeg vi må lære noe. Når ting er vanskelig skal vi ikke alltid prøve å fikse det selv, eller være så stolte at vi ikke innrømmer det. Gud vet det da uansett? Vi må søke tilflukt under Hans vinger, og stole på at Han har kontroll, og virkelig beskytter oss. Ikke i vår egen styrke, i Guds styrke!

"Jeg vil rope til Gud, Den Høyeste, til Gud som fullfører verket i meg!"
Etter at han har satt ord på det vanskelig, det som jobber i mot han - sier han dette. Han vil rope til Gud! Kanskje vi må lære oss å rope? Ropene kan helt sikkert høres forskjellig ut, men et rop er noe som kommer fra dypet av oss. Et rop er noe som kan uttrykke mye. Et rop høres. Et rop krever litt mot fra oss. Og jeg tror det er der vi lar oss stoppe av og til. Det krever litt å vise at vi trenger Gud, det krever litt å ta mot til seg å rope. Men gjør det! Du må ikke nødvendigvis fysisk rope (eller kanskje det er nettopp det du skal?), men våg å virkelig vise både deg selv og de rundt deg at du stoler på at Gud har full kontroll!

 
"Vær opphøyet Gud, over himlene. Må Din herlighet dekke jorden!"
Midt i alt er Davids lengsel og ønske dette - at vi opphøyer Gud. Og som jeg har sagt flere ganger nå - jeg tror det er det som er riktig i en utfordrende, eller ikke utfordrende, periode. Ja, man har lov til å sette ord på frustrasjon og spørsmål. Men ikke la det være det du avslutter med. Gjør som David, og ta det videre derfra. Løft blikket opp på Gud, og fokuser på Han. Avslutninga på denne salmene er noe jeg har lest mange mange ganger, og som virkelig har hjulpet meg. Ta det med deg du også. Sett ord på det som er vanskelig, det er viktig å gjør det. Men avslutt med å si..

"Mitt hjerte er trygt Gud, mitt hjerte er trygt. Jeg vil synge og lovsynge. Stå opp, min ære! Stå opp, harpe og lyre! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise Deg Herre, blant folkene. Jeg vil lovsynge Deg blant folkeslagene. For Din miskunn er stor og når til himlene, og din sannhet til skyene. Vær opphøyet, Gud over himlene! Må Din herlighet dekke jorden!"